Operaen stengt – i glede

Vår medarbeider var på vei bort til Den Norske Opera i går for å hente bildemateriale, men fant beskjed på utgangsdøra: STENGT.

Vanligvis skyldes slikt langt andre forhold enn i går. Men det var ingen ulykke på scenen eller aksjoner blant personalet som var grunnen.

Nei, Operaen holdt stengt i ren og lutter glede.

I salen benket nemlig de fleste ansatte seg. Og kulturminister Anne satt på scenen og leste den melding hun hadde gitt Stortinget tidligere på dagen: regjeringens vedtak om å legge den nye nasjonaloperaen til Vestbanen.

Et langt løp ser dermed ut til å være i havn.

Men det er ennå skjær i sjøen. Oslo Arbeiderparti står hardnakket på sitt og mener forsamlingshus i hengemyra på Bjørvika eller i voldsmiljøet rundt Youngsgata er det som skal til – i den naive troen at hengemyrer opphører å være hengemyrer når det reises et operabygg på dem, eller at det blir mindre forslumming og blind vold på østkanten når man spiller operaer som Salome (hodet til Johannes Døperen på et fat) eller Otello (fire knivmord i løpet av handlingen).

Selv sto vi i vårsola utenfor Etoille-baren på toppen av Grand med Ole Edvard Antonsen, og skuet bort til Stortingen der det norske flagget hadde ekstra grunn til å blafre denne dagen. Vår eminente trompetspiller hadde nettopp kommet hjem fra Japan og fikk en kort orientering om tingenes tilstand her hjemme.

Bare Oslo Arbeiderparti er Oslo Arbeiderparti – og noe av det norskeste som er. Vi finner ingen andre steder i verden der man diskuterer seriøst å legge kulturinstitusjoner til steder der folk ikke ferdes – eller ikke tør å være ute uten livvakter.

Men seirer staheten over pragmatismen og fornuften i operasaken, kan Oslo Arbeiderpart få resten av det midlertidige ikke-statsbærende partiet til å bli en riktig Svarte-Per. 

Tar de sjansen på det?