Operakritikk med bismak

Kritikk er konstruktivt. Uten alternative måter å se det på og korrigeringer har man små muligheter for å oppnå suksess. Og er man fra før vellykket er kritikk det beste middel mot å forflate og bli kjedelig. Det gjelder i kunsten såvel som i dagliglivet.

Vi har vært gjennom en helg med store begivenheter på Den Norske Opera. I Den flyvende hollender har vi møtt norske sangere som har store navn på kontinentet. Frode Olsen og Turid Karlsen er dels nye bekjentskaper for oss. Men Terje Stensvold har vi opplevd før, nettopp i denne rollen. Det var også den som førte ham ut i en internasjonal karriere og det er nettopp i Den flyvende hollender han har feiret sine største triumfer. Han sang også på Deutsche Oper i Berlin i denne rollen.

Da er det en slags ironi i at nettopp de siste dagene har Den Norske Opera stått i kritikkens tegn i våre media.

Først ute var den nådesløse Dagbladet-kritiker Ståle Wikshåland som samme dag som operaen forkynte at folk som Stein Winge og Olaf Henzold var i gang med å vurdere den første sesongen i det nye operahuset om fire år, var ute med en bredsalve mot operasjef Bjørn Simensen.

Stein Winge, Olaf Henzold m.fl. vil særlig ta for seg norsk operas situasjon for hundre år siden. Den gangen opplevde vi en gullalder. Norske komponister skrev opera som aldri før. Mange ble oppført på kontinentet, mens nesten ingen her hjemme. Andre ble igjen liggende urørte. Det er prisverdig at denne gullalderen for norsk opera nå hentes fram i lyset igjen.

Derfor er vi noe uforstående til Ståle Wikshålands kritikk. Vi har oppfattet han så langt at han synes det er en ulykke at operasjefen ikke er i stand til å legge fram detaljert program om fire år med medvirkende solister den dag i dag. Denne gangen opptrer han i egenskap av musikkprofessor.

Sist han var ute med kritikk mot vårt institusjonaliserte musikkliv var i egenskap av musikkanmelder i Dagbladet. Den gangen fikk han boltre seg over en og en halv side med utgytelser om hvor fryktelig det var at Andre Previn visstnok var en gammel mann og hvilken katastrofe det var for vårt kulturliv at ikke Esa-Pekka Salonen var hentet inn som ny sjefsdirigent i Oslo.

Dette var så pinlig og skandalløst at Dagbladet lot en mer edruelig skribent plassere en forklaring og opprydning på side 2 ved siden av lederen. For det som hadde gått musikkanmelderen og professoren helt hus forbi var at Esa-Pekka Salonen var i ferd med å oppfylle århundrets drøm i Los Angeles. Her ville han senere i 2003 åpne et nytt flunkende konserthus, Walt Disney Hall. Hvilken ung dirigent vil forlate solfylte California og et av verdens beste symfoniorkestre som han kunne ha til rådighet for å framføre sine nye komposisjoner under slike forhold?

Derfor har vi dessverre en berettiget mistanke om at den nye kritikken oser av skjulte bimotiver. Den er ikke drevet fram av ønske om å bedre og korrigere, av å få et bedre resultat og en opera vi kan være mere stolt av når den om noen år åpner i Bjørvika.

Dagen etter var det NRK’s tur. I et oppslag i radioen om at Den Norske Opera var ‘uinteressant og gammelmodig ‘ brukte man sjefen for Frankfurt-operaen, Bernd Loebe, som sannhetsvitne. Man skulle få inntrykk av at alt Den Norske Opera hadde stått for de siste årene var forferdelig kjedelig og ikke til å se (eller høre) på. Men leste man Loebes uttalelser nøyere kom en helt annen sannhet fram.

Vi må minne om at Frankfurt-operaen var den som hentet Terje Stensvold ned til seg etter hans fremragende opptreden i Den flyvende hollender i 1999. Der har han sunget denne rollen og flere andre i de få årene som er gått. Hvordan ville det være mulig hvis vi leste NRK’s oppslag bokstavelig? Loebe karakteriserte ifølge NRK Den Norske Opera som noe man seilte forbi helt siden Pappanos dager i 1989.

Også her får vi berettiget mistanke om at det er urene bimotiv ute og går. For vi leser Loebes uttalelser om igjen og må erklære oss hundre prosent enig. Det beste eksemplet er helgenens forestillinger av Den flyvende hollender. Praktfull sang og en helhjertet innsats fra kor og orkester til tross, dekorasjon og kostymer er som hentet ut fra en eventyrstund på barne-TV. Men hvem bryr seg om innpakningspapiret når innholdet står til gull?

Tosca og La bohéme er to av operaens mest populære forestillinger. Ved siden av Tryllefløyten står de i repertoar så å si sesong etter sesong. Verdens fremste operautøvere, som Angela Gheorgieu og Roberto Alagna har vært her og sunget i disse oppsetningene, men Loebes ord er helt korrekte når det gjelder disse tre operaene.

La bohémes dekorasjoner er de samme som de var i 1969 da vi selv arbeidet på operaens scene. Llubos Hruzas skeive Tosca-scenografi er ikke stort nyere og Tryllefløyten har de siste sesongene vist avgjort stor slitasje, det knirker og hangler på kjedsommelighetens langsomme vis. Det er bare Mozarts musikk og stor sangkunst som har forsvart denne oppsetningen.

Det er dessverre slik at norsk operatradisjon ikke er stort mer enn førti år gammel. Norsk operapublikum oppsøker gjerne de aller mest populære operaene, som de tre nevnte, men har liten sans for omtrent alt annet. Til og med Hans og Grete greier det kunststykket å ikke trekke fulle hus i desember. Hvis vi hadde vært modige nok til å nevne dette for våre tyske venner ville de lurt på hva slags land vi kommer fra. Men heller ikke Janacek, Massenet og Giordano trekker stort nok publikum. Derfor blir opera i Norge en balansegang mellom det absolutt sikre og det tradisjonelt nesten helt sikre.

Derfor er siktepunktet i NRK’s kritikk noe feil. Det er dessverre operapublikummet som må tåle betegnelsen ‘gammelmodig’ , ‘ultratradisjonell’ og ‘ikke åpne for nye opplevelser’. Også norske scenografer må tåle at vi sier at de bør åpne øynene sine litt mer for hva som skjer utenfor landets grenser og tørre å utfordre fantasien eller provokasjonen som i Lohengrin.

Dessverre kan kritikk feile. Dessverre kan også personlige motiver spille inn. Og dessverre kan det, som vi ser så altfor ofte fra dagens Wien, være blandet inn småborgerlige motiver og ren sjåvinisme i kritikken. Hvem husker vel ikke Wien-avisenes kraftsalver i sin tid om at Mariss Jansons og Oslo-Filharmonien hadde fortrengt ‘deres’ orkester, Wien-filharmonikerne, fra Salzburg og at de heller ville høre ‘sitt’ orkester enn disse barbarene fra nord? Men dette var før konsertene, pipa fikk en annen låt etter framføringen av Alpesymfonien.

Vi må derfor be operaledelsen ta det kaldt. Det beste svaret mot en musikkprofessor som ikke er helt på bølgelengde med det som skjer, er å vise til Dagbladets musikkanmelders egne ord om hvilken vellykket og stor forestilling dagens Flyvende Hollender er. For musikkanmelderen og musikkprofessoren er jo samme person – og dette gjør det ennå mer uforståelig for oss hva kritikkken egentlig skal ramme.