Operasaken: selvransakelse for utvist arroganse

Nå er det snart tid for oppgjørets time – og det vil si regjeringens langtidsmelding. Her vil herrene Jagland og Bendik (som altså ikke er komponist, selv om han ligner fælt på Arvo Pärt) legge fram konkretiseringen av sine visjoner om Det Norske Hus. Skjønt konkret og konkret. Kjenner vi politikere rett vil det bli en rad med høyverdige ord full av salige visjoner uten fnugg av innhold og konkret handling.

Men når det gjelder operasaken regner vi med at det meste står på eller mellom linjene. Avslag blir det neppe, like lite som vi tror at Jagland & Bendik tar full sats og lover oss nytt operahus til fem milliarder.

Derfor disse sørgmodige refleksjoner – mens vi venter.

Vi som er glad i opera – og gjerne ønsker oss en opera med større muligheter til nyproduksjoner og repertoar – har vært sørgelig på bærtur gjennom flere år. Vi har lagt oss på en argumentasjonsrekke som neppe vinner bifall hverken i de brede lag av befolkningen, eller hos politikerne. Indirekte har vi beskyldt alle andre enn oss selv, operaelskerne, for å være uvitende, holdningsløse og uten kunnskap og kulturelle forståelse.

Kort sagt, vi opptrer arrogant og belærende for alle de som ikke brenner for operasaken, og det er de aller fleste. Det er ikke dermed sagt at alle andre er imot nytt operabygg.

Vi skriver dette fordi det sørgelig nok rammer oss selv. Vi hørte forleden et entusiastisk innslag i radioens kultursendinger hvor det ikke manglet på store ord og velvilje for operasaken, men hvor budskapet så sørgelig kom til kort.

Vi var bare så hjertens enig med det som ble sagt, kunne gjerne applaudert og ropt hurra i samme slengen. For det er jo riktig at enhver nasjon som kaller seg kulturell og hvor innbyggerne mener de innehar en viss dannelse, må ha en opera!

På den andre siden: er man passe sløv, digger plastikk og hamburgere, kjasete nærradiostøy og hvor Dolly Parton representerer ytterpunktet for kunstnerisk underholdning – brenner man ikke for operasaken. Da er man til gjengjeld passe dum, en gjennomsnitts Harry og eier hverken kunnskaper eller dannelse.

Omtrent slik har våre argumenter for operaens nybygg måttet lyde i ørene til de ikke fullt så entusiastiske i flere år. Det er ikke rart at vi brennende tilhengere har gitt rik næring til alle de fordommer som liberal-populistene mobiliserer mot operanybygget. Vi har også forsynt motstanderne med rikelige argumenter om at opera bare er en foreteelse for en snever krets på Oslo vestkant.

Dermed har vi også klassifisert det store flertallet av folk som slettes ikke har noe imot opera, og som i grunner ikke har noe imot et nybygg heller men som ikke er brennende entuasister for Saken – som dumme og uvitende.

Vi har stilt oss på den høye hest og sagt at det er bare VI, vi som evner å se ut over landets grenser, som har innsikt og vidsyn, som vet hva en kulturelle nasjon burde ha av praktbygg, som er i stand til å forvalte de riktige ideene om opera og nybygg. 

Vi har vært flinke til å støte folk fra oss.

Dette står jo i kontrast mot all folkelig fornuft og klok strategi. Det er andre som det er naturlig å sammenlikne seg med, som kuttet ut denslags vås for tyve år siden – og som i dag har et flott operahus, reist i den største økonomiske krisetiden på seksti år.

Finnenes operasjef, Jari Raskilainen, som også var sentral på 70- og 80-tallet da premissene ble lagt for beslutningen som førte til byggingen av den nye finske nasjonaloperaen, sier ganske utilslørt at strategien og argumentasjonsrekken vi har valgt her hjemme er skrikende gal.

– Sats på egne krefter. Spill opera. Bestill nye verk. Få inn aktuell samtidsdramatikk på operascenen, er hans budskap.

Har du hørt på maken? Ny musikk og teaterrealisme på operascenen! Vekk med pudder og parykker, ut med Rossini og Mozart, inn med Nordheim og pling-plong! Er mannen gal?

Slettes ikke. Han burde vite hva han snakker om. En slik strategi førte til et nybygg i milliard-klassen i Helsinki.

Det var bare å satse på samtidskomponister, ta sjansen på at blant ti nye verk ligger en stor suksess (finnene fikk i hvert fall to!). Få folk inn i operaen, få opp interessen, skape det ugjenkallelige i at når det ikke lenger er plass i de gamle salene, og upraktiske lokaler hindrer repertoar-spill – at viljen til et nytt operahus er til stede.

Dette er Finland, sier noen. Slikt har vi prøvd og det nytter ikke her hjemme. Feil, sier Rasilainen. Han har sett omtrent alt det som har vært spilt på Den Norske Opera de siste tyve årene og mener at det samme som skjedde i Finland også& kan skje i Norge. – Dere har sangere og komponister, sier han med ironi. For i disse dager høres Åsmund Feidjes musikk til Uotinens ballett Frostnatt i Helsinki-operaen. Og Arild Helleland er en flittig gjest der i huset.

Så tenker vi etter. Anne Pedersdotter var ingen fiasko, heller ikke Jeppe på Berget, begge samtidsoperaer og bestillingsverk. Gjengangere har vært på gjestespill i Tyskland, og Stormen har stått på spilleplanen i femten sesonger!

For tiden deler tre norske basser på tunge Wagner-roller ved operaene i Brussel og Amsterdam. I København synger den fjerde bassen. På statsoperaen i Wien finner man norske navn.

Årets første uker har vist oss en operainstitusjon som lever. Gjennom to repriseoppsetninger og en nypremiere er det plutselig som om ensemblet har gjenoppstått som fugl Fønix fra asken. Samtidig har de drønnende deklamasjonene i pressen vært dempet. Man sier ikke lenger at alle har opera, det må også vi ha. Man spiller gode forestillinger i stedet. Til fulle hus og stor jubel.

Dette er veien. Beklager alle dere andre, vi var for arrogante. Nå skal vi skjerpe oss. Fram mot neste slag: kampen for et bygg som er stort nok til repertoar og stadig nye oppsetninger og produksjoner. Selvfølgelig trenger vi opera, men ikke fordi alle andre har det og fordi Norge skulle være et rikt land. Men fordi vi håper at også dere blir riktig glade i operakunsten, og opplever det som Stein Winge så riktig uttrykker: Opera er en forlengelse av teatret med musikk som forsterker handlingen.

Beklager.