Operasituasjonen i Berlin

De siste rester av den kalde krigen vil ironisk bli begravet når de tre operahusene i Berlin slutter seg sammen til en enhet om kort tid. Det vil si, operahusene vil fortsatt bestå som nå med selvstendig kunstnerisk repertoar, men de tre ballettensemblene slåes sammen til ett, verksteder og administrasjonen blir felles og personalet reduseres med 220 årsverk. Denne reduksjonen skal finne sted innen 2007.

Operasituasjonen i Berlin var et resultat av den kalde krigen. Begge sider rustet opp sine kulturinstitusjoner. I vest satset man på prangende utstyr, moderne teknikk og store navn mens man i øst satset på ensembler og sa kontant nei til all stjernedyrking.

I tillegg har Deutsche Oper, den eneste intitusjonen av de tre som lå i den gamle vestsonen, slitt med betydelige personalproblemer etter at gamlesjefen Götz Friedrich døde for et par år siden. Ledelsen kommuniserer overhodet ikke med hverandre.

Men verst ut av sammenslutningen kommer likevel statsoperaen, Staatsoper unter den Linden. Det er Berlins og et av Tyskland mest tradisjonsrike operahus, bygget av Fredrik den store på 1700-tallet. I dag ledes det av Daniel Barenboim som også er sjefsdirigenten for dets husorkester, Staatskapelle, som kanskje er verdens eldste symfoniorkester. Dette operahuset går i dag med et gjennomsnittslig publikumsbelegg på 80% og unngår dermed røde tall, mens tallene for Deutsche Oper og Komische Oper er på 50-60%. Statsoperaen har også vært i stand til å arrangere store festivaler hver påske og satte samtlige av Wagners elleve ‘voksne’ operaer opp i en og samme påske for litt siden.

Ved sammenslutningen i 1990 arvet det nye Berlin tre operahus, åtte symfoniorkestre og 17 teatre, samtlige subsidiert av fellesokonomien (til sammenlikning i Oslo: 1 – 3 – 3). Samtidig har den offentlige økonomien blitt katastrofal. Særlig i Berlin har det vært krise. Det sa seg selv at noe måtte gjøres.

For å redde operaene kom forbundsregjeringen inn og lovet omfattende subsidier mot at det ble opprettet et Operaråd for Berlin. Dette rådet skulle være overordnet de tre operahusene og være ansvarlig for alle opera- og ballettvirksomhet i hovedstaden.

Men man frykter at dette på sikt vil føre fra vondt til verre. Selv om det går godt for statsoperaen i øyeblikket, er det virkelig faretruende for Komische Oper. Når ballettensemblet her forsvinner vil også en viktig del av det kunstneriske uttrykket, danseteatret, forestillinger som skapes av ensemblets egne krefter, bli borte. Allerede i dag har den forsiktige omleggingen av repertoaret ført til at deler av det trofaste øst-tyske publikummet har begynt å vende teatret ryggen.

Og skal man følge ostehøvelprinsippet må Staatskapelle redusere med seks musikere. At verdens eldste symfoniorkester må gjennom dette, vil føles både bittert og destruerende.

Dessuten vil de som kan regne fort se at de framtidige subsidiene til Operarådet vil være langt under de besparelsene felles verksteder, administrasjon og balletensemble vil gi. Og hva blir da følgen? Jo at Operarådet selv, og ikke politikerne, må stå for slaktingen av minst et operahus om noen år.

Men at Berlin har en framtid foran seg som kulturell hovedstad ‘midt i Europa’ kan man jo se på disse dagers oppslutning om utstillingen MoMa in Berlin. Museum of Modernt Art i New York viser 200 av sine fremste arbeider, mange av dem av tyske kunstnere som forlot fedrelandet etter at nazistene tok over. I løpet av litt over en uke har ove tretti tusen besøkt utstillingen.

Og Berlin kan fortsatt rose seg av å ha verdens fremste symfoniorkester, Berliner-filharmonikerne, i sin midte foruten altså det eldste, Staatskapelle.