Operasjef

Operasjef

Stilllingen som operasjef fra høsten 2017 lyses nå ut. Nåværende operasjef Per Boye Hansens åremålskontrakt utløper sommeren 2017 og han får ikke fornyet sin stilling.

– Det er med tungt hjerte jeg må meddele at mitt åremål ved Den Norske Opera & Ballett ikke vil bli fornyet, sier han i en pressemelding i dag. – Etter samtaler og forhandlinger med administrerende direktør og vårt styre, har det ikke lykkes oss i å komme frem til den felles forståelse som er nødvendig for et fornyet langsiktig samarbeid, sier han.

Tilsynelatende diplomatiske ord men det er ikke vanskelig å se stor uenighet og konflikter bak disse ordene.

Det er heller ikke vanskelig å peile seg fram til noe av uenigheten. Bak dette kan det også skjule seg prinsipielle betenkeligheter i forholdet mellom det å ha kunstnerisk ansvar – som operasjef – og ha det øverste ansvaret for drift og økonomi som i Operaens tilfelle er direktørens ansvar – Nils Arne Karstad Lysø.

Da denne ordningen ble innført ved sjefsskiftet etter åpningen i 2008, vakte den et ramaskrik uten like blandt landets teaterledere. Nesten rabiate protester kom på banen, det var som bokstavelig talt å ta sukkertøy fra ungene (noe det også var). Vi som sto utenfor var vitne til at et viktig privilegium for operasjefen (og det var teatersjefene redde for også skulle ramme dem) nå var i ferd med å falle bort. Det hele må sees på bakgrunn av de store skandalene og økonomiske overskridelsene og ikke minst den manglende styringen, i første rekke ved Nationaltheatret, i årene før. 

Regjeringen med kulturminister Trond Giske i spissen opphevet den makten den kunstneriske sjefen, her operasjefen, hadde over drift, økonomi og personale. Det ble innført en ordning på lik linje med den som stort sett gjelder verden over med en sterk og overordnet intendant/direktør-stilling. Ordningen har vist seg å fungere tilfreddsstillende for den fører til at operasjefen må konsentrere seg om sine kunstneriske oppgaver og ikke bruke dagen til møter og personalmessige avgjørelser. Det er også ideelt for en institusjon som denne hvor opera og ballett dermed blir sidestilte med hvert sitt klare ansvar. Ordningen har stort sett fungert uten de ytre store konfliktene i årene etter åpningen.

Men konflikter vil uvergelig oppstå ved en kunstnerisk institusjon. Vi ville si, selvfølgelig! Dette er en viktig del av den vitalitet som en levende institusjon skal ha. Men det betyr at man også må holde hodet kaldt og ikke la seg engasjere i altfor sterke personlige og forutinntatte meninger. En fare ligger selvfølgelig i at krysningen mellom det å være en stresset kunstner (operasjef) med store visjoner – og det praktiske, det å kunne få det til, kan føre til store belastninger for personalet. Det så vi eksempelvis ved innspurten foran premieren på Tannhäuser i 2010 og ikke minst ved denne sesongens oppsetning av Peer Gynt som opera.

Her ble opplagt grensene tøyd for langt, notene kom altfor seint og hele personalet strevde hardt for å få det til premiere. Det var også et prestisjeprosjekt for Boye Hansen, nylaget opera over selve nasjonalskatten.

Det var kanskje her det gikk galt. For man skal ikke gi en slik oppgave til en utlending, estlender. Peer Gynt er norsk, med nisselue, skryt og karslighet, og det skal han være til Dovre faller! NRK hadde i ukesvis kjørt en formidabel og ensidig hets mot forestillingen før premieren og var heller ikke nådige etter (men da hadde NRK’s to anmeldere til gjengjeld bommet så totalt på det de hadde sett at kritikken neppe kunne taes alvorlig). Noen få av oss her hjemme syntes at oppsetningen falt heldig ut og vi lot oss ikke bry oss for mye med at en utllending køddet med Ibsen og nisselua. Men for andre ble det tungt å bære. Da må vi for ordens skyld melde at utenlandsk presse, særlig tysk, tok godt imot denne oppsetningen.

Vi skal ikke stikke under en stol at mye av grunnlaget for at det opplagt kan være en misnøye med Boye Hansens ledelse kan ligge her.

En annen sak er bruk av utenlandske gjesteinstruktører. Boye Hansen har bakgrunn fra Komische Oper i Berlin hvor Calixto Beitio i sin tid satte i scene Bortførelsen fra Seraillet som ble en av denne operaens aller største suksesser noensinne. Han hentet så Beitio til Bjørvika med blandet hell. Vi er av dem som har denne spanske instruktøren langt opp i halsen. Hans publikumsarroganse med motlys midt i fleisen og nærmest 14-årige seksualfrustrasjoner som viser seg i oppsetning etter oppsetning har ikke vært noe for sarte sjeler som oss.

Vi utelukker ikke at noe kan ligge her. Men det fører oss over til det prinsipielle, nemlig forholdet mellom kunstnerisk ansvar og økonomi, dvs. mellom operasjef og direktør. Valg av instruktør og repertoir er ene og alene operasjefens ansvar og hverken direktør (eller styre) har noe med å blande seg i det, bare i rammene, i den pengesummen som skal anvendes. Hvis det er så at Boye Hansen har nektet og høre på eller følge sin direktør er det ikke noe å si på at sistnevnte vil ha betenkeligheter med å innstille ham til nytt åremål.

Eller for å si det på en annen måte, hvis han var inne på samme tankegang han ga uttrykk for i 2011 men da effektivt ble satt på plass av daværende direktør Tom Remlov og en utrolig rask og velformulert ballettsjef Ingrid Lorentzen: ‘Jeg vil heller ha en operasjef ved siden av meg enn over meg!’- ja, da har vi ikke vanskeligfor å forstå direktøren.

Hvis det er tilfelle at det er kritikken mot Peer Gynt som har gjort utslaget vil vi reise vår røst i protest. For Ibsen skrev sin Peer Gynt i sterk forbannelse mot den norske seg-selv-nok nisseluementaliteten, noe som etter hans mening viste seg i den dansk-tyske krigen i årene før. Når Norge i dag er en av verdens største våpenprodusenter og er en av de nasjoner i verden som de siste årene har vært mest aktiv i krigshandlinger, må det være lov å se litt anerledes på Peer Gynt og gå litt tilbake til grunnlaget for selve teksten.

Det spekuleres om Boye Hansen rett og slett har vært for dristig både i repertoirvalg og i satsinger. Dette er jo ikke utenkelig. Men en operasjef må spille et høyt spill og være modig med det han gjør. Hvis ikke blir opera kjedelig og en forbruksvare. Det er nettopp dette høye nivået i helheten som gjør at vi gjerne skulle sett ham mer enn noen sesonger til.

Vi er av dem som har mye godt å si om Boye Hansens tid som operasjef. Han fikk til det nesten utroligste, å få en samtidsopera med så å si ‘uforståelig’ musikk til å bli en stor suksess, nemlig Le grand Macabre. Han trekker på sin rike erfaring fra sin tid i ledelsen på Komische Oper og dette har vist seg i noen sesongers repertoir som først og fremst har vært preget av profesjonell og stødig solidhet.

Han vil gå inn i historien som den tredje operasjefen etter at Bjørvika-operaen ble åpnet i 2008 etter Bjørn Simensen og Paul Curran. Det skal blåse på toppene og en operasjef skal være omstridt og våge å ta sjanser.

Se forøvrig Kulturspeilets oppslag om Tannhäuser, Le grande Macabre, Peer Gynt og kritikken mot Peer Gynt – søkeord: operakritikk –  (benytt søkemuligheten i feltet helt øverst på siden)