Operasjef II – En gammel historie

Nå som enkelthetene rundt at Per Boye Hansen ikke får fornyet sitt åremål som operasjef etter 2017 har begynt å komme ut, viser det seg at dette ikke er noe annet enn en ny vri på en gammel historie som har hendt uttallige ganger før – og sikkert også vil skje i framtiden.

Mange har stilt seg undrende til at en mann som Boye Hansen som beviselig har ført vår opera fram til store høyder og oppnådd store suksesser og oppmerksomhet, ikke minst internasjonalt, ikke får anledning til å fortsette når hans nåværende åremål går ut i 2017. Vi er av dem som stiller oss i rekken av de som vil gi ham stor hyllest og honnør for den jobben som er blitt gjort. Senest nå bare for noen uker siden ved lanseringen av neste års sesongprogram roste vi ham og operaens ledelse for den profesjonelle tyngde og stødighet som tydelig viste seg her.

Men i det som er kommet fram de siste dagene ser vi at dette er en historie vi har vært vitne til før. Tidligere styreleder Ellen Horn har vært sentral i dette og sier ganske kort at det strandet på å finne en løsning etter de bekymringsmeldingene styret hadde fått. I tillegg ble det blandt det kunstneriske personalet og mellomlederne foretatt en arbeidsmiljøundersøkelse som ikke falt heldig ut for Boye Hansens vedkommende.

Ellen Horn er svært erfaren på denne typen problemer. Hun satt sentralt som tillitsvalgt ved Nationaltheatret i sin tid da landets hovedscene var en hårsbredd fra å bli slått konkurs av Stortinget og dermed nedlagt. Hun gikk senere inn i troikaen og overtok etterhvert som teatersjef, noe som var sterkt medbringende til å redde teateret den gangen. 

Opp gjennom historien har vi sett utallige ganger at selv de aller fremste kulturpersonlighetene ofte bommer på det helt elementære i å være leder, nemlig å ha beina på jorda og behandle andre mennesker på en ordentlig måte. Ofte har temperament og stritt sinn utløst de reneste tornadoer av ord og utskjellinger. Det være seg en Gustav Mahler, Arturo Toscanini eller Herbert von Karajan. Ingen betviler eksempelvis Mahlers storhet men at han ikke scoret den store gullmedaljen i å behandle folk anstendig er sikkert og visst. Her hjemme har vi opp gjennom årene hatt mange slike konflikter med ikke bare sjefsdirigenter og operasjefer men også teaterledere, festivalsjefer og mange andre.

En kunstnerisk leder er ikke nødvendigvis født til å være personalleder. Vedkommendes temperament, iver og kreativitet – som er nødvendige egenskaper – kan ofte komme på tvers av rent menneskelige hensyn. Boye Hansen har sin ledererfaring fra en suksessrik operainstitusjon (Komische Oper) plassert midt i det gamle Preussen og med DDR-tradisjonen sittende hardt i veggene. Hans iver med ‘å få det til’ har tydeligvis gått litt for langt enkelte ganger. Peer Gynt er kanskje det fremste eksemplet i så måte. Resultatet – suksessene – har utvilsomt vært til stede. Vi har opplevd enestående sterke forestillinger i Boye Hansens tid. Men det har kostet, noe vi ser resultatet av i dag.

Det er en trøst i dette at viktige institusjoner har bygget opp forsvarsmekanismer som kan hindre at vondt blir verre. Ved Den Norske Opera & Ballett har eksempelvis en administrerende direktør det overordnete ansvaret for personalet mens de fleste store orkestre, som eksempelvis Berlin-filharmonikerne, har den ordningen at musikerne selv velger sin sjefsdirigent  – noe vi er vitne til i disse dager. Mye kunne gå langt verre, eller katastrofalt, om disse ‘ventilene’ ikke var til stede. Da ville i så fall det som skjedde ved Nationaltheatret i årene 1980-90 bli som barnemat å regne.

En kunstnerisk leder skal være ærgjerrig, målbevisst og ha sterk tro på sine visjoner og det han/hun gjør. Men det må også beherskelse til.

Vi kan tross alt i hvert fall se fram til de siste sesongene av Boye Hansens sjefstid. Måtte de bli like suksessrike som de foregående!