Richard Strauss: Salome (tekst Oscar Wilde) Anne Bolstad, Arild Helleland, Torhild Staahlen, Terje Stensvold, Svein Erik Sagbråten,
dir.: Olaf Henzold, regi: Lars Runsteen
sesongpremiere Den Norske Opera 17.1.1998
Det holder ennå. Operaens tyve år gamle produksjon av Salome har fremdeles så mye kraft i seg at den oppnår hva den skal: gir deg en kraftfull, nesten sjokkartet opplevelse når du vakler ut etter halvannen times drama på scenen. Dette er musikkdrama på det mest bestialske, bygget over Oscar Wilde’s skuespill – som lenge ble hindret framførelse av sensurmyndighetene.
Ennå, 100 år etter, eier dramaet atskillig av opprivende kraft i seg. Her kappes hoder av, gryende og dampende seksualitet danner den indre bærebjelke og de historiske rammer kjenner vi: jødestaten i tiden hvor Johannes Døperen forkynner at det ‘kommer en etter meg’ og hvor han trygler den unge prinsessen om å gå ut ‘i ørkenen’ for å finne den nye Messias og sin frelse i stedet for å forderves i det Sodoma og Gomorra som livet ved kong Herodes’ slott er.
For første gang sto Anne Bolstad på en norsk operascene etter sin fantastiske suksess ved Gøteborgs-operaen forrige sesong, med resultat at hun fikk overrakt en pris av Birgit Nilsson for beste prestasjon på svenske scener forrige sesong – nettopp i Salome. Kulturspeilet så denne forestillingen på premieren og vår anmeldelse av den kan du selvfølgelig også få med deg, sammen med et intervju vi gjorde med sopranen dagen etter.
Også i denne oppsetningen er det Anne Bolstad det dreier seg om. Hun har lagt ytterligere sanglig kraft til sin Salome enn det hun gjorde i Gøteborg for et år siden. I sammenlikning virker faktisk stemmen hennes sterkere og mer fulltonende enn i Gøteborg, og etterhvert som dramaet tetner seg til, virker hun både sanglig sikrere og tryggere på seg selv da hun tro til med de nesten usangbare partiene som Richard Strauss har lagt inn for sopran-rollen. Det skulle si en god del.
Men både i Oslo som i Gøteborg er det først og fremst hennes egenskaper som scenepersonlighet som er det mest overbevisende. Hun eier en dramatisk styrke i sin framstilling som blir elektrisk og besettende, og som opphever grensene mellom teatralt drama og musikk-drama. Her er det helheten som får sterkest bærekraft, dramaet hvor tekst, handling, musikk og gestaltning forener seg.
Men her opphører forskjellene mellom Gøteborg-oppsetningen og produksjonen i Oslo. Claude Navilles regi i Gøteborg må nok sies å være atskillig hakk tettere inn på dramaet enn Lars Runstens 20 år gamle og etterhvert kanskje noe forslitte Oslo-produksjon. Bare en slik detalj som at under den ti minutters lange slørdansen – som hun danset selv både i Gøteborg som i Oslo – framsto hun helt uten slør og tråd på kroppen under de siste sekvensene. Slikt var naturlig under Päivi Järvinens koreografi i Gøteborg, mens Frederic Konradis koreografiske hjelpetrinn i Oslo bar skjemmende preg av musical. Og hadde hun gjennomført dansen slik hun gjorde i Gøteborg, ville det vært kunstig.
Det er her forskjellene mellom disse to oppsetningene viser seg. Lars Runstens produksjon havner nå på Grønmo etter tyve års tjeneste ved vår opera når disse tre forestillingene er spilt ut.
Dermed ikke sagt at dette er en dårlig oppsetning. Snarere tvert om. Det faller naturlig å sammenlikne med Gøteborg. De nærmest ‘elektriske sjokk’ hun ga oss med sin opptreden i Gøteborg, er der ennå. Det er først og fremst i Anne Bolstads gjennomføring og i dramaets styrke vi finner denne forestillingens styrke.
Hun er ikke alene på scenen, og sterkest inntrykk ved siden av henne gjør Terje Stensvold som Jochanaan, den historiske Johannes Døperen. Arild Helleland som kong Herodes hadde en mindre heldig dag, og Torhild Staahlens klisjeaktige manièrer som dronningen, ble ettter vår mening altfor overtydelig operaskuespill. Men her er det opplagt regiløsningen som er problemet. Svein Erik Sagbråten i rollen som den unge offiseren Narraboth gjorde en overbevisende rolleinnsats, ikke minst på den sanglige siden.
Olaf Henzold ledet operaens orkester uten lyte. Som med musikkdramatikk som ‘sitter’ blir den musikalske ledsagelsen et forsterkende element i dramaet uten at man omtrent legger merke til den. Og da fungerer det hele også som det skal.
Etter premieren var det laurbæroverrekkelse for Lars Runsten som ble takket for sine tredve års innsats i norsk opera, hvorav en rekke år som operasjef, en periode Bjørn Simensenkarakteriserte som ‘norsk operas gullalder’. At det bare er travhester og skøyteløpere som får laurbærkranser i Norge, gjorde han til et treffsikkert poeng: høyere enn som skøyteløper er det ikke mulig å komme i dette landet.
