Oslo-filharmonien – ved en skillevei

Oslo-filharmonien står ved en skillevei.

Fram til nå har det vært suksess. Orkesteret med sjefsdirigent Mariss Jansons har utviklet seg til internasjonalt toppnivå. Jansons er i dag en av verdens 5-10 fremste dirigenter. Han er ønsket overalt og det sier i grunnen alt at det var bare Simon Rattle og Daniel Barenboim som vant mere støtte enn ham da ny sjefsdirigent for Berliner-filharmonikerne ble valgt i sommer. Man kan uten å bli stemplet for sjåvinist trygt konstatere at  Oslo-filharmonien befinner seg blant de 10-20 fremste symfoniorkestre i verden i dag.

Fra de gjorde en komplett innspilling av Tsjaikovskijs symfonier på begynnelsen av 80-tallet – som av internasjonale kritikere fremdeles holdes som den beste gjennom tidene – har de befunnet seg i første rekke. De har beseiret Salzburg, til og med med ny norsk musikk på programmet, og vært ‘stand-in’ for Wiener-filharmonikerne en hel uke i ærverdige Musikverein i Wien.

Det er helt unikt i musikkverdenen at sjefsdirigent og orkester holder sammen så lenge som Mariss Jansons og Oslo-filharmonien har gjort. 21 år er lang tid. Karajan og Bernsteinholdt ikke ut så lenge med sine orkestre i Berlin og New York og i nyere tid er det bare Simon Rattle i Birmingham som kan vise til noe tilsvarende.

Nå skiller de lag. Det er ikke uventet. I flere år har man vært innforstått med at Mariss Jansonsen dag vil slutte. Orkesteret har lenge vært bevisst utfordringen det er å stå på egne ben.

Likevel reises spørsmålet: vil Oslo-filharmonienvære det samme uten Mariss Jansons?

En sjefsdirigent er ikke bare en person som har hovedansvaret for repertoaret. Han påvirker, inspirerer og gir retning. Klarest har vi sett dette de ukene Mariss Jansons dirigerer orkesteret hver sesong. Da fråder og syder det. Orkesteret skjerper seg i betydelig grad.

To forskjellige Schubert

De som hørte framførelsen av Schuberts femte symfoni med en svensk gjestedirigent og opplevde den samme symfonien i Aulaen ni dager senere med Mariss Jansons har fått demonstrert hva dette er. Samme symfoni, samme orkester – men to vidt forskjellige tolkninger. Den ene rett og slett kjedelig og uinspirerende, den andre levende og nærværende.

En slapp dirigent er ikke nok til å ødelegge et helt orkester. Motsatt har vi opplevd flere ganger at orkesteret nærmest har tatt tak i seg selv og løftet seg. Gjestedirigent eller ikke. Men det er udiskutabelt at den rette personen har uendelig mye å si for orkesterkulturen.

Etter orkesterets turne på det amerikanske kontinent senhøstes har det ikke vært helt seg selv. Vi har opplevd flere konserter hvor det ikke var helt på høyden. Da Mariss Janson inntok podiet for et par uker siden, ble det straks anerledes.

Samtidsmusikk

Mariss Jansons fikk en direkte pinlig og uhøflig hilsen fra en kultursjef i NRK da hans fratreden ble kjent: ‘Det var på tide at han trakk seg! ‘ Norsk samtidsmusikk var ikke ivaretatt godt nok under hans tid!

Det er få som kan være uenig i at norsk samtidsmusikk kunne fått bedre pleie – av Oslo-filharmonien og ikke minst av NRK selv. Men derfra og til å desavouere Mariss Jansons‘ arbeid og den totale innsatsen han har nedlagt i orkesteret, er et grovt stykke. Vedkommende NRK-sjef, Synne Skouen, har også prestert å trampe midt ut i salaten med begge bena. Hun er selv en aktiv samtidskomponist.

Det er riktig at Mariss Jansons ikke har maktet det eksempelvis Simon Rattle fikk til i Birmingham. Der tok Rattle tak i britiske samtidskomponister, fikk dem oppført og må ta mye av fortjenesten for at britene det siste tiåret har fått en generasjon og et miljø av toneangivende samtidskomponister.

Men prisen har vært drøy. I de tyve årene Simon Rattle ledet City of Birmingham Symphony Orchestra nektet han å sette Tsjaikovskij på programmet. Her ligger forskjellen. I Birmingham fantes fra før en kultur og en forståelse for at det var mulig. I Oslo ville det aldri gått. Paradoksalt var det nettopp Tsjaikovskij og hans symfonier som gjorde Oslo-filharmonien verdenskjent.

Haydn og Brahms

De siste sesongene har Mariss Jansons viet stor plass til klassikere som Haydn, Beethoven, Schubert og Brahms. En komplett innspilling av Brahms symfonier er i gang.

Dette har ikke vært noen ubetinget suksess. Brahms-CD’en som kom før jul kan muligens bare konkurrere i dårlig salg med innspillinger orkesteret har gjort med norsk samtidsmusikk. 

Men det er neppe denne feilsatsingen som Mariss Jansons vil bli husket for. Og det kan komme CD-innspillinger som endrer dette inntrykket.

Senromantikk og russisk

Derimot vil orkester og dirigent bli husket for sine mesterlige tolkninger av det senromantiske repertoaret og russiske komponister. Bruckner, Richard Strauss, Mahler og, som vi opplevde forrige uke, Sjostakovitsj, har vært deres ubetingete styrke. 

Dette har også pekt mot verk i de helt store formene. Hvem glemmer ikke den eminente framføringen av Messiaens Éclairs sur l’au delàunder Kent Nagano‘s ledelse for noen sesonger siden?

Veien videre

Her finner vi også svaret på hva som kan skje når Mariss Jansons ikke lenger er der. Orkesteret vil aldri få noen erstatter for Mariss Jansons, ingen som kan stille opp som han for orkesteret og være slik kraft og inspirasjon.

Dermed ikke sagt at det vil synke tilbake til sin tidligere døsige tilværelse som halvgodt provinsorkester av den typen det går tretten på dusinet av i Tyskland. Det er opp til orkesteret selv. Det har kvalitetene, spilleforståelsen og har vist at det makter de største utfordringer på sitt beste, selv uten Mariss Jansons. Men det er bare hans fortjeneste at orkesteret befinner seg på dette nivået og uten ham hadde det heller ikke utviklet disse kvalitetene. 

Kan et orkester av seg selv stille ubønnhørlige krav til disiplin og kvalitet?

Oslo-filharmonien er nødt til det. Det har ikke noe annet valg. Noen ny Mariss Jansons vil ikke falle ned fra himmelen. Nå må det stole på egne krefter og vise i praksis at det er så attraktivt at de beste kreftene kommer på besøk.

Man kunne kanskje si at en nasjon som har slike kultursjefer som Synen Skouen i det offentlige eide NRK ikke fortjener en størrelse som Mariss Jansons. Men vi har fortsatt et orkester av verdensformat som ikke må tillate seg å slakke av på kravene til kvalitet og egen innsats et sekund. Det er den beste måten å hedre Mariss Janson for den innsatsen han har gjort gjennom 21 år.