Oslo-filharmoniens sesong: Mahlermønstring og avslutning for Mariss Jansons

Årets konsertsesong er bemerkelsesverdig av flere grunner. Mahler dominerer programmet til de grader at man nesten kan snakke om en egen Mahler-sesong (påskuddet er at det er 90 år siden Mahler døde). Dernest markerer sesongen også den formelle slutten på Mariss Jansons 23 års sammenhengende tid som sjefsdirigent, en lengde på en sjefsansettelse som er oppsiktsvekkende i nyere tid. Samtidig foreligger innspillinger av Mahlers symfonier med Oslo-filharmonien og Mariss Jansons på SIMAX.

Mahler da og nå

Sammenhengen ser vi helt klart. Alt de første sesongene da den unge og til da ukjente Mariss Jansons tiltrådte som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien i 1979 – som to år før hadde fått et eget konserthus men det er en annen historie – sto også Gustav Mahler på programmet.

Den da ukjente latvieren hadde blitt kjent med orkesteret takket være sin far Arvid Jansons som hadde besøkt Oslo flere ganger og også gjort plateinnspillinger med Oslo-filharmonien. Men sønnen var kanskje mest kjent for å være stjerneeleven til Herbert von Karajan.

Det ble full kontakt mellom musikere og dirigent fra første dag. Det oppsto en kjemi mellom orkester og dirigent som få ekteskap er forundt, en sammenlikning Mariss Jansons forøvrig har gjort bruk av. 

Etter noen år i Oslo forandret verdenskartet seg. Innspillingene av Tsjaikovskijs syv symfonier ble en fullstreffer og av mange internasjonale kritikere holdt fram som de beste som noengang var gjort av Tsjaikovskij.

Med ett slag var Oslo-filharmonien og Mariss Jansons på en hel musikkverdens lepper. Fra gjennombruddet i 80-årene fulgte internasjonale turneer som slo fast orkesterets status. De har satt Wien, Salzburg og London på ende og få er i tvil om at orkesteret i dag tilhører den absolutte elite i verden.

Ingen betviler den høye standarden hos Berliner-filharmonikerne, Wiener-filharmonikerne ogConcertgebouw-orkesteret. Men tett under der befinner det seg et knippe eliteorkestre hvor man ikke behøver å beskyldes for nasjonalt skryt ved å føre opp Oslo-filharmonien.

La oss også tilføye at Mariss Jansons de siste sesongene har hatt sine faste runder med disse tre eliteorkestrene. Berliner-filharmonikerne har han fulgt turneer med til Japan. Denne sesongen tar han med Wiener-filharmonilkerne på et europeisk gjestespill i januar og Concertgebouw-orkesteret til Paris i april. I påsken er han på plass i Salzburg med Berliner-filharmonikerne.

Birmingham

Det er bare et orkester som tåler sammmenlikning med Oslos utvikling i så måte: City of Birmingham Symphony Orchestraunder Simon Rattle som opplevde tilsvarende de samme årene.

Paradoksalt nok tok CBSO over Oslo-filharmoniens plass på platemerket EMI for et par år siden. Gjennom en tiårs tid var Oslo-filharmonien det internasjonale symfoniorkesteret som var det mest innspilte og utgitte på CD, og tiden på EMI varte i nesten femten år.

Mariss Jansons var sta nok til å hevde at nå skulle man spille inn Brahms. EMI på sin side hevdet at Brahms var det mer enn nok av og at ingen neppe var interessert i nye versjoner. 

Resultatet foreligger i dag på SIMAX, og det er ingen tvil om at EMI-ledelsen gjorde en stor feilvurdering.

La oss også føye til at Simon Rattle nå går til Berliner-filharmonikerne som deres nye sjefsdirigent – en jobb Mariss Jansons lenge var inne i diskusjonen på.

Og apropos Tsjaikovskij: i sin tid i Birmingham nektet Simon Rattle bestemt at orkesteret skulle spille ‘lettmusikk’ av Tsjaikovskij. Mens Oslo-filharmonien fikk sitt internasjonale gjennombrudd – med Tsjaikovskij.

Mahler

Det er Mahler og slekstskapet med hans musikk som er tyngdepunktet i årets sesong. Ikke uten grunn finner vi at sesongåpningen består av Richard Strauss’ Alpesymfoni – som de gjorde internasjonal braksusess med i Salzburg i sin tid – og Alban Bergs fiolinkonsert, som de også skal framføre i Luzerne i Sveits med den anonyme og begeistrete tilhører på Oslo-filharmonienskonserter (29. og 30.3. i år) Anne-Sophie Mutter om et par uker.

Uken etter følger Mahlers tredje symfoni som også skal framføres på den offisielle ‘avskjedskonserten’ med Mariss Jansons i slutten av mai neste år.

Paris-operaens tidligere sjefsdirigent Myung Whun-Chung skal lede framførelsen av Mahlers første symfoni i høst og Gilbert Kaplan den andre symfonien i slutten av november, en symfoni som forøvrig er spilt inn på CD med Oslo-filharmonien.

Rett før jul kommer barytonsangeren Matthias Goerne og framfører Mahlers ‘folke’sanger Des Knaben Wiunderhorn og i april synger Anna Larsson hans Kindertotenlieder. Samtidig vil Gary Bertini lede framførelsen av den femte symfonien.

Denne mønstringen av Mahler trekker også med seg andre. Unge musikere fra Barrat-Dues musikkskole og Musikkhøgskolen vil framføre Mahlers fjerde symfoni i Trefoldighetskirken i desember og det vil finne sted en rekke foredrag om Mahler og hans tid.

Med dette repertoaret slår orkesteret også fast hva som er deres styrke. Tross Haydn og Beethoven – vi har et orkester i Stavanger som også gjør disse verkene bra – er det først og fremst det senromantiske repertoaret og 1900-tallet som er orkesterets sterke side. Stikkordene er Mahler, Richard Strauss, Maurice Ravel og Sjostakovitsj. Her finner vi kjemien mellom dirigent og orkester på sitt sterkeste.

Mahler på CD

Oslo-filharmonien har allerede spilt inn den andre symfonien. Senhøstes vil det foreligge en nyinnspilling av den første og niende symfonien, og det er planer om mer Mahler, et prosjekt Mariss Jansons lenge har hatt lyst til å bruke tid og krefter på.

På en pressekonferanse i desember i fjor uttalte han at han ville spille inn alle Mahlers symfonier med Oslo-filharmonien. Vi får inderlig håpe han har ordene sine i behold, uansett vil det være helt sikkert at det kommer mer Mahler på platemerket Simax med Jansons/Oslo-filharmonien.

22 år

Det har vært tjueto år med stigende suksess. Uten Mariss Jansons hadde ikke Oslo-filharmonienvært det orkesteret det er i dag. Men vi kan trygt si at uten dette orkesteret hadde heller ikke Mariss Jansons vært en av verdens ledende dirigenter i dag. 

Suksessen har også en basis. Her tror vi Oslo-filharmonien har noe å lære resten av vårt kulturliv.

Det er nesten som å banne i kjerka å antyde at norske teatre hadde hatt godt av å ha en økonomidirektør som sto over over den kunsteriske lederen, teatersjefen.

Den kulturinstitusjon i Norge som avgjort har gjort størst suksess, vunnet seg en topp-posisjon internasjonalt og unngått økonomiske kriser og skandaleoppslag i avisene – er nettopp Oslo-filharmonien. 

Fra 1985 har Trond Okkelmo vært direktør. Parallelt med orkesterets store suksess og Mariss Jansons‘ voksende internasjonale berømmelse har det ikke nyttet å stikke fingeren borte i profesjonsholdholdningene og intrigene i norsk teaterverden med å antyde at ting kanskje har en sammenheng. Eller at man har noe å lære.

Men dette er en annen skål. Vi har mange teatersjefer, og langt flere som ønsker å bli, eller vil sole seg i glansen fra oven.

Andre begivenheter

Men sesongen er ikke bare Mahler. Selv om orkesteret legger vekt på å vise det beste av hva det er best til, er det også plass til annet. Leif Ove Ansnes avlegger et besøk, denne gang til orkesterets åpningskonsert på Ultima-festivalen. 

Hamburg-operaens Ingo Metzmacher tar oss med inn i Bruckners verden i februar.

Alfred Jansons vil få sin nye fiolinkonsert urframført i mars og dirigenten som har ‘alt inne i hodet’, Nello Santi, besøker oss senere i mars.

Vi kan ellers glede oss til å møte Manfred Honeck, Evelyn Glennie, Iona Brown, Hilary Hahn og Rafael Frühbeck du Burgos i sesongen som kommer.

Turneer

Flere turneer er det plass til denne sesongen. I slutten av august er orkester og Mariss Jansons i Luzern og Riga og i begynelsen av juni neste år besøker de Praha, Ljubljana og Wien.

Manfred Honeck tar orkestereet med på en turne til London og Storbritannia i slutten av oktober.

Det meste gjentar seg

Fra neste sesong tar Andre Previn over som sjefsdirigent. Etter ti år uten fast stilling tok han en telefon til Oslo og spurte om stillingen fortsatt var ledig.

Andreas Ludwig Priwin, opprinelig tysk, er en av de mest etterspurte dirigenter i verden i dag, Han er en av USAs ‘hotteste’ musikerpersonligheter, en fremragende filmkomponist og jazzutøver og rager også høyt som solist. Han har flere nasjonale utmerkelser. Han framstår også som en ‘jet set’- dirigent. Uten at vi skal legge noe negativt i det.

Derfor er det interessant å se hvordan begivenheter gjentar seg i det internasjonale musikklivet og hvem som etterfølger hvem.

Andre Previn var tidligere sjefsdirigent for Pittsburgh Symphony Orchestra, det andre orkesteret som Mariss Jansons nå er sjefsdirigent for .

Mellom de to i Pittsburgh hadde Lorin Maazelstillingen. Han er nå inne i sin siste sesong for Bayersk Radio symfoniorkester som Mariss Jansons skal overta fra neste sesong.

La oss dreie paralellskruen en gang til: Maazel og Mariss Jansons var begge aktuelle som ny sjefsdirigent for New York-filharmonikerne da de var ute på sjefsjakt etter Kurt Masur sist høst. Ved prøvekonserten holdt Mariss på hvert sekund av prøvetida: “Jo bedre et orkester er, jo mer må man øve,” sa han til New York Times etterpå. Lorin Maazel hørte orkesteret én prøvedag, han syntes det hørtes bra ut og deretter ga han dem fri. 

Han fikk jobben.

Eller dette: Både Previn og Maazel er aktive komponister, førstnevnte svært skuddet for sin opera over Tennessee Williams’ En sporvogn til begjær, som denne sesongen skal settes opp ved en lang rekke amerikanske scener. For tyve år siden spilte Nationaltheatret hans Sjostakovitsj-forestilling Every Good Boy Deserves a Favoursom han hadde laget sammen med Tom Stoppard.

Til sist må vi også nevne at det var Mariss Jansons som fikk Previn til å komme til Oslo i mars i år og dirigere. Dermed var det gjort.

Det er ikke bare tilfeldigheter det dreier seg om i det internasjonale musiklivet.

Fra torsdag er sesongen i gang. Det starter med glad musikanteri i Musikkpaviljongen på Karl Johan og vil ende opp med en stor avskjedskonsert for Mariss Janson neste vår. Vi har mye å se fram til.