Premiere Den Norske Opera 2.2.2002 Wagner: Lohengrin, Gudjon Oskarsson (Heinrich der Vogler), Kjell Magnus Sandve (Lohengrin), Ingjerd Oda Mantor (Elsa von Brabant), Trond Halstein Moe (Friedrich von Telramund), Julia Joun (Ortrud), Magne Fremmerlid (Heerufer), dir.: Olaf Henzold regi: Alfred Kirchner
I det minste er dette en oppsetning av Lohengrin utenom det vanlige. Den påkaller interessen og gjør at fire og en halv times med nærmest handlingsløs opera går som en drøm.
Det grepet som Alfred Kirchner har gjort kan hverken kalles genialt eller epokegjørende. Han flyttet bare settingen over til campinglivet. I stedet for dystre kirkevegger og borgmurer fikk vi campingvogner med parabolantenner. Brudekammeret var et telt med to soveposer. Svanen var en liten gutt med en svanelik svømmering som trakk en gummibåt.
Klarest fordel dro den lange førsteakten ut av dette. Slettene utenfor Antwerpen var blitt til en campingplass. I stedet for endesløse og kjedelig oppstilte prosesjoner fikk vi nå livet i campingleiren med alle dets muligheter for gags og innfall.
Dette grepet fanget interessen. Men musikken og tekstene kunne ikke Alfred Kirchner gjøre noe med. Derfor ble det et tydelig misforhold med Wagners nesten håpløst parodiske tekst, selv med språklig fornyelse på tekstmaskinen (men hvorfor oversette Wotan til Wodan og ikke Odin som han heter på norsk?) og regimessig nytt konsept. Derfor måtte vi lene oss til musikken.
Wagners musikk er praktfull. Det er også dette som var en av grunnene til at denne operaen ble den mest spilte i hans levetid og langt inn i forrige århundre. Men Olaf Henzold var ikke heldig hele veien med å tilpasse denne musikken til instruktørens konsept. Han la vekt på å få fram de brede sidene ved Wagners musikk. Det klang praktfullt med ekstrakor attåt men hans mer tradisjonelle oppfatning passet helt opplagt ikke til Kirchners grep.
Særlig i annenakten var det partier som ikke helt stemte. Manglende samsvar mellom grava og scenen er et vanlig problem innen opera. Sånn sett kan man like gjerne kalle denne oppsetningen Gralsridderen fra Hollywood med musikk av R.Wagner.
Mye sykdom rammet denne oppsetningen. Offisielt het det at den opprinnelige Ortrud, Jeanine Altmeier, var blitt syk og erstattet av sveitsiske Julia Joun. Hun var mer enn overbevisende, en knapp uke hun fikk til rådighet til prøver. Hun bar hele forestillingen, fra førsteakten hvor hun ikke sang en strofe men viste ypperlig skuespillerkunst som den onde trollkvinnen til sisteaktens voldsomme avslutning i Fahr heim! – utvilsomt denne oppsetningens sanglige høydepunkt.
Også Ragnhild Heiland Sørensen i rollen som Elsa måtte melde avbud grunnet sykdom. I hennes sted fikk vi Ingjerd Oda Mantor. Dessverre må vi nok si at denne Wagner-rollen nok var et nummer for stor for henne. Også´Kjell Magnus Sandve i tittelrollen hadde avgjort problemer. Han savnet den rette fylden i stemmen, men rollen som romantisk-dramatisk heltetenor er heller ikke den letteste. Selv om begge gjorde seg godt sammen i tredjeakten, falt de gjennom når de andre sangerne opptrådte.
Her var annenaktens opptreden mellom Elsa og Ortrud den klareste i så måte. For om det øvrige laget med sangere var det foruten Julia Joun bare godt å si. Hennes ektemann Friedrich von Telramund ble sunget av Trond Halstein Moe og kong Heinrich av Gudjón Óskarsson. Solide prestasjoner av begge. Og Magne Fremmerlidsom utroperen gjorde sine saker bra fra toppen av gardintrappa.
Lohengrin har et stoffgrunnlag som passer særdeles godt for den nasjonalistisk innstilte tysker. Her er det partier hvor man snakker om æren og det tyske sverd i kampen mot faren fra øst. Slikt kunne gå inn til hjerterota i regimer for seksti år siden og er i dag et velkomment sujett for instruktører som ønsker en kobling mellom Wagners ideverden og Hitlers stormannsdrømmer. Guy Joostens oppsetning i Gøteborg forrige sesong hadde et Brecht-sitat fra Galileos liv som avslutning på operaen: “Ulykkelig er det land som behøver helter.“
Alfred Kirchner skjærer unna dette. Han legger ikke noe mere mening i denne operaen enn at det dreier seg om mennesker, deres lidelse og konflikter. Han har tydeligvis lagt en viss vekt på å få fram det desperate i Elsa-skikkelsen når hun i sin sorg og lengten nærmer seg den totale galskap. Men utover dette har han ikke noen bærende ide for sin oppsetning. Campingplassen kan være møtestedet for mennesker på vandring og reise. Oppsetningens styrke er at han makter å heve den vekk fra tradisjonelle. Men av og til blir det for mange løse ideer uten mening. Noen ganger fungerer det overraskende bra – som bøtteballetten i slutten av første akt som rocker til Wagners musikk, andre ganger kan det bli mer slitsomme effekter for effektenes skyld.
Han forflater ikke til å bli en ren tåkefyrste med sitt konsept. Noen ganger treffer det særdeles bra, som slutten av annenakten hvor Ortrud blir reneste Lady Macbeth i sin røde blodstrøm.
Det er morsomt å oppleve at opera engasjerer. Denne oppsetningen gjorde det. De regimessige og visuelle ideene i førsteakten ble mottatt med lett humring av salen. Da teppet gikk opp for annenakten og avslørte campingvogner i stedet for grå steinmurer og Antwerpens borg braket det for alvor løs: den ene halvparten av salen klappet og heiet vilt, den andre buet.
Dette møtte også instruktøren og scenograf Maria-Elena Amos da de skulle ta imot applaus etter forestillingen. Det er sjeldent å oppleve slikt i Den Norske Opera, eller har det skjedd før? Det viser at opera kan engasjere og at endel av det norske publikummet – eller var det tilreisende utenfra som skulle få med seg hva Alfred Kirchner denne gangen fikk seg til? – ikke er helt bak mål og legger seg flate for de største utenlandske navnene.
En oppsetning av Lohengrin hvor man i hvert fall ikke bør forvente det tradisjonelle. Både på godt og mindre godt, en campingtur i operaen er i hvert fall ikke kjedelig! Og Wagners musikk er tross alt Wagners musikk
