Premiere Det Norske Teatret 16.3.2002
Joakim Pirinen: Familien Bra
Utan Filter; Gard Eidsvold, Øyvin Berven, Marianne Krogh og Gjertrud Jynge, regi: Yngve Sundvor
Dette er den tredje oppsetning i Det Norske Teatrets Utan Filter-prosjekt. Reglene har vært: ingen stor produksjon med bruk av scenografi, stort sett gjenbruk av kostymer og et minimum av rekvisitter. Prøvetiden for gruppa er også kort, i dette tilfellet ikke mer enn10 dager.
Disse prinsippene, som ikke er så ulike danske dogmefilmer, skaper mulighet for å få til en her-og-nå opplevelse på scenen. Mye avhenger av publikum og kontakten, eller rettere, samvirkningen mellom aktører og publikum.
Slik var det også tenkt med denne oppsetningen. Vi kommer inn til småbord, får anledning til å handle et glass vin eller en halvliter, og dette skaper en stemning hvor en viktig forutsetning er til stede i utgangspunktet. Man føler seg velkommen, blir i stor grad trukket inn i det som skal foregå på scenen og blir ikke bare utenforstående fremmedgjorte teatertittere.
Et sted brytes denne illusjonen, under applausen. Da er det skuespillere i all sin teatralitet som man opplever, og publikum oppfører seg slik publikum gjør i følge alle sine konvensjoner for dannet og høflig appplaus.
Kveldens stykke har hentet tekst fra Joakim Pirinen som er mest kjent for sine surrealistiske tegneserier. Familien Bra er ment som et teaterstykke men med paralelt tegnete bilder som viser vrangsida av det perfekte famililivet. Her er denne etterteksten sløyfet og det overlates til publikums fantasi å bearbeide sine inntrykk videre.
Den delen fungerer, og fungerer i særdeleshet bra. Det er fint vi ikke får forklart og belært og at teateret ikke gjøres for overtydelig. Dette er situasjoner og replikker vi kjenner så altfor godt igjen, om alt det perfekte, nydelige og ‘lykkelige’. I denne familien er alt herlig, man luller seg inn i sin tilsynelatende lykke: “Potetene er perfekt kokt i dag”.
Av og til fornemmer vi at nå er vi ved grensen – eller kanskje over den. Spillet fryses noen sekunder, og så ender vi opp i en ennå større erklært lykkefølelse enn før. Denne ‘det-går-så-bra-så’-stemningen forfølger oss gjennom hele stykket. Det vekker gjenkjennelse og vi småhumrer.
Men oppsetningen har ikke brodd nok til å rive oss ut av stolen. Den nesten halvannen time den tar blir fort ensformig, selv med artige enkeltopptrinn. Det er ikke stoff nok til å fylle hele det rommet denne problemstillingen inviterer til. Det blir nærmest et intellektuelt oppgulp i verste 68-stil.
Morsomt nok, ingen bortkastet kveld – men heller ingen strålende teateraften, og kanskje var det meningen? Om vi ikke får den helt store opplevelsen, inviterer programmet til et ikke uvesentlig understatement. Det opplyses at statsministerens kontor hadde nektet bruk av et bilde av den sittende regjering på slottsplassen.
Om det er riktig har forestillingen i hvert fall oppnådd noe.
