Nationaltheatret 21.9.2014. Prisutdeling og teaterforestilling. Peter Handke: Immer noch Sturm. Thalia Theater Hamburg, regi: Dimiter Gotscheff.
Endelig skjer det noe på Nationaltheatret! Det var lenge siden plassen foran teateret var fylt med illsinte demonstranter med plakater. Skjellsordene haglet begge veier. I følge NRK’s oversettelse hadde prisvnner Peter Handke svart demonstrantene med svært krasse og folkelige ord på serbokroatiisk.
Det var duket for en kveld med omfattende sikkerhetstiltak og bolete kjevemennesker i dress inne i og utenfor teateret.
Kort sagt, Ibsen med ekstra dramatikk: Ibsen-prisen 2014 ble tildelt den østerriske forfatteren Peter Handke. Tildelngen har vakt et visst rabalder, for å si det slik. Ikke alle synes helt godt om Handkes sympati for serberne, særlig ikke når det er blitt kjent hvilke krigsforbrytelser serberne gjorde seg skyldige i under krigene på Balkan.
I anledning prisen gjestet Thalia Theater fra Hamburg Ibsen-festivalen med forestillingen Immer noch Sturm, som kan forståes med Fremdeles storm.
Handke er selv vokst opp i Kärnten Østerrike med slovensk mor og ukjent far. Han opplevde først hvordan nazistene undertrykket hans slovenske familie. Siden var det andre makthavere som forbød språket deres. Dette forklarer en god del om Handkes ståsted. Men ingen kan ta fra ham at han i dag er en ledende europeisk dramatiker. Vi kan si at vi kan ikke frata Hamsun hans store mesterskap som forfatter selv om han gratulerte Hitler med bursdagen eller oppfordret norske soldater til å legge ned våpnene i aprildagene 1940. Slikt går jo langt utenpå at Handke holdt tale i Milosevics begravelse.
Vi så de første to og en halv timene av Thalia Theaters oppsetning av Immer noch Sturm. Vi må være såpass ærlige å innrømme at dette var teater i en slik form om for oss ikke umiddelbart fenget. Det vi så var en sterkt intellektualllisert forestilling framført i noe nær stilleståemde posituer med lange enkeltmonologer.
Men dette var ikke grunnen til at vi måtte gi opp vårt teaterbesøk etter to og en halv time. Grunnen var rett og slett at vi holdt på å fryse oss dønn i hjel. Vinteren hadde kommet uforberedt på de fleste, i hvert fall på Nationatheatret. I tillegg dalte papirfillene kontinuerlig ned fra loftet for å illustrere den milde og fredelige snø i Kärnten i Østerrike.
I stykket lar ikke forfatteren det være hemmelig at han hadde vokst opp i en slovensk bondefamilie på landsbygda i Østerrike. Hans stemme framgår i forestillingen. Selv om forestillingen ikke hadde en rettlinjet handling for si det slik besto den av mange enkelthistorier og drømmer hvor forfatteren møtte igjen sine forfedre og slektninger. Slik sett sveipet han innom de prøvelsene denne slovenske famililen hadde måttet gå gjennom, ikke minst i tiden med nazistene og den annen verdenskrig.
Flere av enkeltscenene var svært gripende, ikke minst sekvensen med partisaner og hva det ville si å løfte våpen mot sine egne brødre og sin egen familie, og ikke minst talekoret med beskrivelsen av konsentrasjonsleire.
Slik sett fikk vi beskrevet det kaotiske mylderet av konflikter som kjennetegner den sør-østlige delen av Europa. Et viktig budskap om hvordan det føles å få sin identitet nærmest utslettet ved at språket blir forbudt, gjør inntrykk. Ved å oppleve teater som dette, kastes lys over forhold som ikke er så altfor kjent her hjemme. Slik sett er dette teater mot den ensidige tabloidiseringen og svart-hvitt tenkingen.
