Politikere på riktige veier

Vi sto opp til nyheten første april og måtte egentlig gni oss både en og to ganger i øynene: Oslo-filharmonien skulle flytte inn i Operaen. Det vil si, når operaens tid på Youngstorget var forbi i 1908 skulle landets fremste orkester overta lokalene i Folketeaterbygningen. Forhandlinger var i gang med eieren Christian Ringnes.

Vi valgte først å se på datoen, dernest ikke å ta det som annet en et forhandlingsutspill. Og fikk det i dag bekreftet av meldingen om at saken nå var løftet opp på politisk hold, dvs. inn i Byrådet. For det er der den hører hjemme. Dette er rette ansvarlige instans for den skammelige behandling et av verdens fremste symfoniorkestre – landets nasjonalorkester – har vært utsatt for.

Det er grunner til at Den Norske Opera ønsket et eget hus. At det er trangt i Folketeaterbygningen er én ting. Lokalet ble i sin tid bygget for å være kino. Det er vanskelig å kunne tenke seg at det er bedre egnet enn Oslo Konserthus – som konsertlokale.

La oss rekapitulere noen korte år tilbake: En sydende forbannet Mariss Jansons hiver dirigentpinnen og forlater podiet midt på formiddagen. Det er prøvetid men stadige lyder fra en slagdrill eller var det en hammer – på taket eller i ventilasjonskanalene? – ødelegger prøven som var satt opp til CD-innspilling.

Han innkaller til pressekonferanse umiddelbart og forteller i klare ordelag at nå er hans tålmodighet forbi. Han forlater stillingen etter snart tyve år som sjefsdirigent. Dette er bare toppen av hva han har vært utsatt for i sin tid. Lydproblemene har vært påfallende, bratsjene hører ikke fiolinene og visa versa. Men kanskje verst har det vært at man føler at man står overfor en byråkratisk mur, det går an å si fra og klage, javel. Men man får bare smil og forståelige nikk tilbake. Intet blir gjort.

Denne byråkratiske mur – drep meg, nådige Herre, men ikke med graut! – gjorde at en av verdens fremste dirigenter sa takk for seg i Oslo. Akkurat det ville han nok gjøre en av de fremste årene uansett. For verden krøp for hans føtter og de fremste symfoniorkestrene ville ha ham. I dag leder han Concertgebouw i Amsterdam og Symphonieorchesters des Bayerischen Rundfunks i München. Bedre kan det neppe gjøres. Så lenge Wiener-filharmonikerne – fast gjestedirigent også der! – fortsatt vil greie seg uten sjefsdirigent og Berlin-filharmonikerne valgte Simon Rattle – etter en avstemming blant musikerne der Mariss ble innstilt som nummer tre – kommer man neppe høyere opp eller lengre fram i vår orkesterverden.

Men tilbake til Oslo. Byråkratisk seig masse var altså det som skulle til for å få en av verdens fremste dirigenter til å forlate Oslo. Det var ikke bare problemene med akustikken som var til irritasjon, også en rekke andre forhold knyttet til Konserthuset spilte inn. Først og fremst at orkesteret ikke var herrer i sitt eget hus. Konserthuset ble i sin tid reist for å huse orkesteret som inntil da hadde vært hjemløse. Ingen betvilte dette, dette var den fremste begrunnelse for de offentlige instanser som betalte gildet, i første rekke staten. Man må være blind for ikke å lese dette ut av de politiske dokumentene som lå til grunn for vedtaket i Stortinget. Midler fra dine og mine skattepenger ble brukt til å reise byens konserthus som skulle være det nye hjemmet for Oslo-filharmonien.

Men slik gikk det ikke. Verden, og Norge, var på den tiden – og er forsåvidt ennå – inne i en jappekultur hvor det magiske mantraet heter markedet – det vil si, ‘markedets lov’ skal gjelde. Hvem denne ‘markedet ‘er og hvem som har vedtatt disse ‘lovene’, lar seg ikke etterspore hverken ad demokratisk eller terroristisk vei. For det er som med mye annet i denne verden, bare magiske ord som er satt inn for å forhekse og få oppmerksomheten rettet et annet sted.

Man gjorde det samme man hadde gjort en rekke andre steder i landet, offentlig reiste kulturpalass skulle over i hender som sørget for at det skulle styres etter det udefinerte ‘markedets lov’, ikke ut fra behovet for kunst og kultur slik begrunnelsen var da man bevilget penger til å bygge dem. Slik ble det i Oslo, som det ble i Tromsø der staten for andre gang har bygget et eget hus for landsdelens teater, etter at første forsøk gikk ad undas da ‘markedslovene’ overtok kulturhuset og skjøv Hålogaland Teater helt ut.

Man lærte hverken av dette eller av de andre grove eksemplene land og strand rundt. De kommunale myndigheter i Oslo fikk konserthuset i gave fra staten og satte straks ned et styre som skulle sørge for at driften skjedde i samsvar med de udefinerte ‘markedslovene’ . For en som var vokst opp i det tidligere Sovjet hvor man i hvert fall tok offentlig ansvar for kunst og kultur, var slikt ikke til å forstå. At man heller ikke var herre i eget hus – prøvetider, prøvespill og alt det som skjer av plutselige forandringer innen en kunstnerisk institusjon – var verre å forholde seg til. Prøvetid måtte i markedslovenes navn bestilles ca. halvannet år i forveien….

Den dag i dag kan alle erfare at Oslo-filharmonien bare er ordinær leietaker blant mange andre i det som skulle være dets eget hus. Det står ikke noe sted at Oslo Konserthus er det stedet der et av verdens beste orkestre holder sine ordinære konserter, ta en titt på internettsidene til Oslo Konserthus! Mange av dets lokaler, musikergarderober og administrasjon, må de leie andre steder på byen, til ‘markedspris’ selvfølgelig.

Det har nok vært noen som i tidens løp har forbannet både den ene og den andre for tingenes tilstand. Verst ute i så måte har administrasjonen av Oslo Konserthus vært utsatt. Men det er ikke de som er ansvarlige for å ha sendt ut av landet ‘den person som gjennom århundrene har betydd mest for landets musikkliv’ (Kulturspeilets påstand). Ansvaret ligger hos Byrådet. Rett og slett hos de blåkledte og dels rødmussete politikerne.

Derfor er det et aldri så lite framskritt når byrådet for kultur, Anette Wiig Bryn, til dagens Aftenposten uttaler at hun vil diskutere dette med byrådet. ‘Jeg ønsker primært at orkestret blir i Oslo Konserthus. Vi må se hvordan vi kan imøtekomme Oslo-Filharmonien, slik at de blir værende.’ Klare ord for en gangs skyld fra en ansvarlig politiker.

Vi forventer ikke at byrådet ber om unnskyldning for de 25 årene som er gått og den opptreden som førte til at Mariss Jansson forlot landet. Men det kan gjøres mye for å rette opp situasjonen. La oss se framover og legge forholdene til rette for at det kan bli bedre tider under Saraste som begyner som sjefsdirigent til høsten.

Er det ikke ‘legge forholdene til rette’ det heter i disse kretser? La oss i hvert fall unngå å høre fjasemakeriet om ‘markedets lov’ når vi skal diskutere de framtidige forhold for landets beste symfoniorkester!