Praktfull Aida

Premiere Bjørvika 21.4. 2012 Verdi: Aïda, Carsten Stabell, Mzia Nioradze, Tiffany Abban, Henrik Engelsviken, Petri Lindroos, Yngve A. Søberg, Kjetil Støa, Mariann Fjeld Olsen, Musikalsk ledelse: Piergiorgio Morandi, regi: David McVicar, koreografi: Fin Walker, kampsportregi: David Greeves

For en forestilling! Her er farger, bevegelse, akrobatikk, dans, kampsport, vidunderlig musikk og ikke minst sterke solister i en forestilling som også gir dyster dramatikk som gir stort inntrykk. Denne oppsetningen av Aïda, gjort i samarbeid med Covent Garden i London, er en fulltreffer.

Vi vil i tillegg også si at det er tredje gangen vi opplever en Verdi-forestilling i Bjørvika og det slår oss hvordan operahuset nærmest er spesialinnrettet for å framføre Verdi. Den store scenen gir god plass for å vise spektakulære store scener med dans og prosesjoner. Akustikken er noe for seg. Det riktig smeller fra orkestergrava i tutti-satsene. Alt ligger således til rette for en spektakulær forestilling av denne ‘grand’ operaen.

Aida er i første rekke kjent for sine trompeter og triumfmarsj. I Bjørvika var det løst på den måten at trompetene var plassert i losjene på hver side av scenen. Settingen er det gamle Egypt hvor det er krig med nabolandet Etiopia. En etiopisk slave, Aida, tjener hos datteren av den egypotiske farao’en, Amneris. Begge er forelsket i samme mannen, den egyptiske hærføreren Radames. Rundt dette trekant-dramaet spinner libettoen en historie med stor vekt på de historiske kulisssene. Her er offerscener i tempelet og storslagne prosesjoner. Mange har ikke kunnet dy seg og gjør bruk av levende dyr som elefanter på scenen når Aïda settes opp.

Så langt har man ikke gått i denne oppsetningen. Med vilje er de historiske kulissene dempet noe ned. I stedet for det spektakulære er det bevisst lagt vekt på å skildre det mørke og dystre i det gamle egyptiske samfunnet hvor prestene styrte og det var lagt stor vekt på ritualer som i dag må oppfattes som barbariske. Derfor er den grufulle scenen med menneskeofring i tempelet noe av det som riktig biter seg fast i oss med sin uhygge. Barbrystede ungpiker danser rundt sine unge menn før de henger dem opp i stropper og skjærer dem opp med kniv og sverd. Dette er gjort så livaktig og naturalistisk at det riktig grøsser sterkt i oss. Griseblodet flyter. En sterkere scene har du knapt sett på en scene.

Denne grufulle uhyggen forsterkes i stor grad ved de unge jentenes manglende påkledning. Dette er noe du knapt får anledning til å reflektere over, for det glir så godt inn i settingen. Mens vi i operaens tidligere oppsetning av Tristan og Isoldegremmet oss over det spekulative i en nakenhet som var kunstig og malplassert, var det her naturlig og på sin plass. I de gamle samfunnene, som Egypt, var det naturlig at unge ugifte kvinner opptrådte med nakne bryst. Templene kunne også være steder for kultpregete ritualer hvor både løssloppenhet og ofring kunne finne sted.

Kontrasten mellom det kvinnelige og det mannlige, mellom kjærlighet og krig, kommer her tydelig fram, riktignok på en måte som sjokkerer oss.

Rollene er svært godt besatt. Alle de fire hovedpersonene, Aida, Amneris, Radames og Amonasro, den etipiske kongen og Aidas far, gjorde sine saker bra. Tiffany Abban som Aida gled naturlig og naturalistsk inn som den mørkhudete slaven. Henrik Engelsviken er vår nye heltetenor, er overbevisende og sterk. Yngve A. Søberg som Amonasro hadde en entre med en stemmekraft som riktig runget oppover benkeradene.

Men den som overbeviste oss sterkest i dette firkløveret var etter vår mening mezzosopranen Mzia Nioradze. Hun får mye ut av sin sceneskikkelse og faller godt inn som den forsmådde, den som til sist taper absolutt alt.

Det er mye godt å si om prestasjonene på scenen. Da må vi også ta med orkesteret som under italienske Piergiorgio Morandis ledelse riktig smeller til med futt og spenst.

Regien er fremragende. Den er gjort renlinjet uten juks og fiks-fakserier av noe slag. Mulighetene for å legge inn instruktørgrep er mange, men her går man nesten inn til beinet og rensker ut for alt det unødvendige. Lyssettingen bidrar til dette, den er mørk som for å understreke det dystre i settingen. Scenografien understreker det enkle og rettlinjete i regien. Over hele operaen til og med ut i foajeen, merket vi det denne kvelden den sterke lukten av scenerøyk.

Bruken av kampsportutøvere faller mesterlig inn. Koreografi og kampsportregi er utmerket gjort.

Det eneste lille minuset jeg vil sette er et par steder i librettoen. I tredje akt synger Aida om sitt hjemland Etiopia, om hvordan hun lengter etter ‘grønne daler og duftende blomsterenger‘. Vel…

I operalitteraturen snakker man gjerne om ABC-operaer. Her er Aida den første, fulgt av La Boheme og Carmen. Dette sier mye om hvilken plass denne tredjesiste operaen til Verdi har i den internasjonale operaverdenen. Nå har den hatt en stor premiere ved vår hjemlige opera i Bjørvika.

På fire år siden åpningen har vår nasjonalopera tatt et formidabelt steg, ikke minst i publikumsoppslutning. Nå regnes operaen med blandt de aller fremste her i Europa. Visjonene til tidligere operasjef Simensen har vist seg å nå sin fullbyrdelse, og det må sies at første gang den ble ytret var det mange av oss som ristet på hodet for noe som vi anså som uvettig galskap. Men realitetene taler for seg. Vi har opplevd premierer som har stått i fremste fokus internasjonalt, som eksempelvis Tannhäuser. De rosende ordene vår nasjonalopera får ved lanseringen av årets Savonlinna-program taler for seg. Og publikums-oppslutningen har mildt sagt vært enorm, noe ikke minst overføringen av Carmen til de mange tusen på operataket i sin tid kunne vitne om.

Operaen i Bjørvika har virkelig slått til og blitt et kulturhus for hele nasjonen. Det er gledelig å oppleve at Kirsten Flagstads gamle institusjon – hun var første sjef den gangen man holdt til i lokalene på Youngstorget – så til de grader har slått til med popularitet og oppslutning. Bjørvika-operaen har plassert lille Norge på det internasjonale operakartet med bravur.

Denne oppsetningen av Aida understreker at Bjørvika-operaen kan notere seg for en ny stor seier.