Premiere Den Norske Opera & Ballett 13.5.2011 Romeo og Julie, musikk: Prokofiev, Nasjonalballetten, koreografi: Michael Corder
Michael Corder‘s Romeo og Julie, for første gang i Bjørvika, er blitt en praktfull oppsetning. Det er ikke bare den sterke musikken som trollbinder, her opptrer Nasjonalballetten og dansesolistene i en oppsetning som bergtar og imponerer. Sterkere og bedre kan det knapt gjøres.
Når Michael Corder‘s koreografi flyttes fra Youngstorget til Bjørvika gjøres det med at han selv foretar en påfrisking av sin opprinnelige balletten. Det er ikke så mye som ytre sett skiller hans tidligere versjon fra den nåværende, bare med ett vesentlig unntak: nå er det blitt friskere og nyere. Det danses med en ståpå-vilje og en energi som er imponerende.
Forestillingen frontes også av solister som gjør mer enn sitt til det vellykkete resultatet. Vi tenker i særdeleshet på de to tittelinnhaverne, Christine Thomassen og Kaloyan Boyadjiev. Førstnevnte imponerte sterkt i sin baklengs tåspissdans som vi opplevde første gang i hennes møte med Romeo. Her legger hun dimensjoner til den rene fysiske prestasjonen, hun makter å illustrere usikkerhet og uro med hva dette korte og flyktige blikket med den ukjente gutten gjør med henne. Men bare vi vet, som verdensdramatikken og Shakespeare forlengst har gjort det klart for oss, her starter det meste kjente kjærlighetsdramaet i historien.
Begge er dyktige på å illustrere sin ungdoms nyfikenhet og uskyldighet, hos Shakespeare var de 13-14 åringer!
Også Richard Suttie som Tybalt og Ingrid Lorentzen som Lady Capulet, Julias mor, må trekkes fram. Førstnevnte har et scenenærvær og en skikkelse som fanger oppmerksomheten uansett hvor han beveger seg på scenen. Slik Shakespeare kanskje framstilte han er han slettes ingen skurk, men i denne oppsetningen blir han det.
Ingrid Lorentzen har en scene etter Tybalts død hvor hun med enkle armbevegelser på imponerende vis makter å få fram dybden i dramaet i fortvilelse over hva som har skjedd.
Også Romeos to venner, Kristian Rutti i Mercutios skikkelse og Lucas Lima som Benvolio, må trekkes fram. De tre er en herlig sprudlende guttegjeng som fleiper og provoserer stinne av tesosteron. At dette skulle få dødelige og dramatiske konsekvenser er de ikke klar over i sin frivole lek.
Vi kunne fortsette å nevne enkeltpersoner, her er så mye å glede seg over. Men samlet er det sterkt og imponerende. Vi går fra den storslåtte førsteakten med sine masseopptrinn, flotte lys og dekorasjoner til annenaktens vanvittig spenstige og fyrrige slagscener. Dette er til å miste pusten av, vi har knapt sett noe liknende noengang på en norsk scene. Det eneste måtte kanskje være den gangen for flere tiår siden i John Crankos koreografi at fedrene Capulet og Montague slo så voldsomt mot hverandre at de knakk sine solide to meters sverd av støpejern!
Det er faktisk ironisk at Prokofiev skrev denne sterkt filmatiske musikken til en klassisk ballett i 30-tallets Sovjet, midt under de verste årene med Stalin. Balletten ble også i all sin tyll mottatt med jubel av makthaverne, sannsynligvis fordi den forente sterk russisk ballett-tradisjon med sosialrealisme. Men i etterkant har denne ballettmusikken av Prokofiev holdt stand som kanskje den største ballettmusikken som noengang er skapt. Bare ta avslutningen av den dramatiske annenakten. Her bokstavelig talt skjelver det i oss når musikken i tunge slags illustrerer hva som har skjedd.
Tross sommervarme og lyse netter, Bjørvika og Nasjonalballetten er ikke til å komme forbi nå på forsommeren. Dette må oppleves!
