Det er en storartet julegave operaen kan gi oss med denne forestillingen. Gjenoppsetningen av enakterne Cavalleria Rusticana og Pagliacchi kan ikke betegnes som annet enn en stor suksess,
Vi frydet oss langt inne i margen når sangkreftene i Cavalleria Rusticana slapp til. Dette var gedigent, dette var stort! Og gledeligst av alt: det var norske utøvere som sto for anretningen.
Den Norske Opera & Ballett sesongpremiere 17.12.2016 Mascagni: Cavalleria Rusticana/Leoncavallo: Pagliacci, med: Henrik Engelsviken, Marita Sølberg, Yngve Søberg, Lise Davidsen, Mikhail Gursky, Nikoloz Lagvilava, Rodion Pogossov, Thorbjørn Gulbrandsøy, Vera Talenko, Ingebjørg Kosmo, dir.: Antonio Fogliano, regi: Kasper Holten/Paul Curran, forestillingfotos: Erik Berg
Den norske sopranen Lise Davidsen har blitt vårt nye store stjerneskudd. Hun har allerede gjort seg bemerket internasjonalt – og mere følger med Glyndebourne neste sommer – og dette er den første fulle scenerollen hun har i Bjørvika (vi opplevde henne i den konsertante framføringen av Hindemith-operaen Sancta Susannah for et par sesonger siden). Her bar det i vei med en stemmekraft spesielt i mellomregisteret som var beskjedent sagt imponerende.
Sånn sett sto hun svært godt til sin mannlige motspiller Henrik Engelsviken. Han hadde samme rolle forrige gang operaen ble spilt for noen sesonger siden. Begge gjorde dette til en praktfull oppvisnig i sangkunst. Det sitret i oss i pausen.
Fra den musikalsk sett rike verdenen i Cavalleria gikk vi over i ‘spillet-i-spillet’ i Pagliacchi etter pausen. Her var virkeligheten vevet inn i klassiske former gjennom at en omreisende scenetrupp framfører scener i klassisk commedia-del-arte stil. Mens musikken bar oss til store høyder før pause ble vi overlatt til komedie og forviklinger etter pause før virkeligheten slo til i sitt grelle alvor.
Også i denne oppsetningen møtte vi Marita Sølberg som hadde samme rolle som for et par sesonger siden. Mikhail Gursky, Yngve Søberg og Thorbjørn Gulbrandsøy sto godt til henne i denne blandingen av komedie og tragedie.
Det er avtroppende operasjef Kasper Holten ved The Royal Opera i London som her regien på den første enakteren og tidligere sjef ved Den Norske Opera Paul Curran som har grep om den andre. Musikalsk låt det fortryllende fra grava under Antonio Foglianos dirigentstokk fra første taktslag.
Disse to operaene oppføres nesten alltid sammen. De er også operalitteraturens fremste eksempler på verismo, dvs. operaer som skildrer vanlige folks liv med følelser, sjalusi, og død. Kanskje litt såpe men hva gjør vel det med slik praktfull musikk?
Det er atmosfære og stemning over disse to enakterne. Begge er skrevet på 1890-tallet, har handlingsmessig utgangspunkt i landsbygda på
Sicilia og sjalusien er den bærende dramatiske kraften i begge operaene. Men vi skjønte like lite som sist hva amerikanske flagg og en hærens sanitetsbil gjorde på scenen. Var det for å legge assosiasjonene til amerikanernes invasjon på Sicilia under den annen verdenskrig og at mafiaen likesom Taliban i dagens Afganistan er et resultat av amerikansk konstruksjon?
