
For en vanvittig flott konsert! Det sydet og kokte av nærmest overjordiske klanger – og entusiasme – fra orkesterpodiet. Den til og med lumske og uberegnlige akustikken i det kommunale konserthuset stilte for en gangs skyld mer enn gjerne opp og tilrettela klangene slik at det ble en nærmest orgastisk fornøyelse.
Her var det mye å glede seg over i det absolutte høydepunktet av en fargesprakende og mektig framføring av Berlioz’ mest kjente og spilte verk, hans fantastiske symfoni.
Unge musikere hadde kvalifisert seg til å spille med garvere musikere i Oslo-filharmonien. De beslagla så så si annenhver plass på podiet. Tilsammen ble det nærmere 200 musikere som framførte dette mektige verket.
Oslo Konserthus 5.10.2017 Olivier Messiaen: Les Offrandes oubliées, Edward Elgar: Cellokonsert, Hector Berlioz: Symphonie fantastique, Oslo-filharmonien, Joshua Weilerstein – dirigent, Kian Soltani – cello, Ung Filharmoni

Dirigenten Joshua Weilerstein har besøkt oss flere ganger de siste årene. Vi setter stor pris på hans veloverveide og ukunstlete måte å ta tak i musikken på, særlig med et krevende verk som Berlioz’ ‘fantastiske symfoni’. Her fikk det glød! Komponisten kalte det selv ‘en episode i en kunstners liv’. Det starter med drømmer og følelser og ender opp med marsj til skafottet og heksesbatt. Intet mindre.

Messiaens Les Offrandes oubliées er i utgangspunktet et dypt religiøst verk. Komponisten var katolikk og dette gjenspeiles i mange av hans komposisjoner. Kors og synd er sentrale i dette verket. Messiaen må regnes blandt det forrige århundrets største komponister. I hans verker blandes det inn naturinntrykk, dyp religiøsitet og fuglesang. Dette verket er blandt de tidligste av hans komposisjoner, det første orkesterverket han lot framføre offentlig, og ble skrevet i 1930 da han var en ung mann på 22.
Cellokonserten til Elgar er en av de mest framførte av cellokonserter. Her ble den framført ev persisk-østerriske Kian Soltani. Han har allerede skapt seg en internasjonal karriere. En utrolig cellist! Klangen i hans instrument var stor, fyldig og bred, faktisk helt magisk.
For en flott konsertkveld!
Foreldre og slektninger til de unge poder hadde stilt opp for å gi sine unge helter velfortjent applaus, noe de til og med gjorde mellom satsene i Berlioz’ verk. Vi antar at ungdommen lar falle noen velfortjente ord om skikk og bruk over middagsbordet i dagene framover.