Oslo Konserthus 6.3.2008 Sergej Rachmaninoff: Russiske folkesanger , Symfoniske danser, Klokkene – korsymfoni (første gang på Oslo-Filharmoniens program), Oslo-filharmonien, Tatjana Pavlovskaja – sopran, Jevgenij Akimov – tenor, Vladimir Vanejev – baryton, Sveriges Radiokor, Eric Ericssons Kammerkor, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det var duket for Rachmaninov-fest i Oslo Konserthus i går. Til og med en førstegangsoppføring for Oslo-filharmonien, hans korsymfoni Klokkene som merkelig nok aldri er blitt framført her. Det er oppsiktsvekkende for et verk som komponisten anså som sitt aller beste – og han tar langt fra feil i dette! Men forklaringen kan ligge i de enormt vanskelige korpartiene. Verket sto på programmet med Vladimir Jurowski for et par år siden, men han valgte rett og slett å droppe det. Hadde han hatt profesjonell korstøtte den gangen som nå, med noe av det omtrent beste som finnes i verden av korkrefter, hadde det kanskje blitt noe annet.
Rachmaninov er en komponist som er blitt populær mest for sine eminente klaverkonserter, hvorav særlig den andre og tredje absolutt må sies å tilhøre klaverkonsertenes elitedivisjon. Han var selv en av 1900-tallets mest eminente klaverutøvere. Han forlot Russland for godt etter revolusjonen i 1917 og bosatte seg i USA. Klokkene ble komponert rett før den første verdenskrig og uroppført i 1913 i St.Petersburg. Det ble lettere revidert på 1930-tallet. For en gangs skyld må vi arrestere opplysningene i det ellers utmerkete programmet som akkurat her kommer med noen gale årstall.
Til framføringen fikk orkesteret hjelp av to fremragende kor, Sveriges Radiokor og Eric Ericssons Kammerkor. De er helt i verdensklasse i dag. Det sier en god del at Sveriges Radiokor blir hentet ned til Berlin når byens (og verdens?) fremste orkester skal framføre Beethovens niende symfoni. I tillegg fikk vi oppleve tre solister fra Marinskij-teatret hvor særlig sopranen, Tatjana Pavlovskaja, imponerte oss sterkt. Stemmekraft i overflod har russiske sangere men hun hadde i tillegg evnen til å holde tonen helt ned til det nesten uhørbare. Dermed trollbandt hun oss fullstendig der hun sang om bryllupsklokkenes gyldne klang.
Verket bygger på Edgar Allan Poe’s dikt av samme navn. I følge komponisten minner det han sterkt om barndommens klang av klokker. I tredje sats fornemmer vi det mer alvorsfylte i livet ved lyden av bronseklokker mens dødens og sorgens klanger kommer med jernklokkene i sistesatsen.
Verket griper sterkt. Likesom andre av Rachmaninovs komposisjoner, i første rekke Vesper som ble framført av Sveriges Radiokor sist tirsdag i Trefoldighetskirken, eier det en inderlighet som rett og slett gjør stort inntrykk.
Konserten ble innledet med to av hans tre Russiske folkesanger fra 1920-tallet, også dette etter hva vi kan se førstegangsframføringer her hjemme. Korene var her plassert på hver sin side av orkesteret og stereoklangen med dype mannsrøster til høyre og lysere kvinnestemmer til venstre var morsom. Det var tydelig at man hadde hatt enkelte problemer med å få korklangen til å bære helt, og selv med denne plasseringen var det enkelte ganger vanskelig å unngå at korstemmene ikke druknet helt i orkestermassen.
Rachmaninovs Symfoniske danser er et verk som ofte står på programmet. Det stammer fra hans senere år og det framføres ofte med Oslo-filharmonien. Programmet opplyser at det siste gang ble spilt i 2004, men vi var faktisk til stede på en konsert med Tugan Sokhiev for nøyaktig to år siden hvor vi hørte en spenstig framføring av dette verket.
Spenstig ble det også i går. Det er et verk som står svært godt til Oslo-filharmoniens lekende spillestil. Med saxofon-klang i førstesatsen og antydninger til jazz-synkoper i sistesatsen og med friske danserytmer hele veien blir dette umiddelbart tiltalende og sympatisk når man behersker godt nok de frekke og spenstige løftene som Rachmaninov serverer oss. Hvilket skjedde i går kveld.
Men det var først og fremst Rachmaninovs og Edgar Allan Poe’s klokker som ga oss den helt store opplevelsen.
