Nationaltheatret premiere 26.8.2004
Ibsen: John Gabriel Borkman
Jan Grønli, Frøydis Armand, Anne Krigsvoll, Thorbjørn Harr, Trine Wiggen, Trond Brænne, Janne Formoe
regi: Sebastian Hartmann
Ibsenfestivalens flaggskip har alltid vært egenproduksjonene, gjerne de som er satt opp på Hovedscenen.
Ikke noe unntak i år heller. Årets åpningsforestilling av John Gabriel Borkman fortjener betegnelsen råsterk. En går alldeles rmørbanket ut av teatret etter tre og en halv timer for scene og skjerm.
For denne forestillingen tar også det filmatiske uttrykket i bruk. Til og begynne med er det svakt, to skjermer på hver side av scenen viser hvordan skuespillerne blir fulgt av kameraer ned i grava og inne i den delen av dekorasjonen som ikke er synlig for publikum.
Men etter pause tar det helt av. Her fletter filmingen seg inn i det teatrale uttrykket. Noen ganger får vi det servert fra skjermen (og uhyggelige gode mikrofoner), andre ganger fra scenen – men enkelte ganger blir det en kombinasjon av begge deler.
Det fungerer og det fungerer sterkt. Her får vi servert en dimensjon som gjør at teateret rykker helt inn på nerven av vår tid. Vi er inne i reality-TV og ser du nærmere etter kan du også i de siste scene kanskje se et glimt av deg selv der de to kameraene sveiper kort ut over publikum. For en vanvittig fremmedgjøringseffekt, Brecht kan bare gå hjem å legge seg!
Kameraføringen må også berømmes. To håndholdte kameraer med vindvinkel følger skuespillerne. Det er elegant klippet sammen. Det blir som film, det er bare laget her og nå, noe du ser når de to kameroperatørene opptrer fullt synlige på scenen mot slutten.
Dekorasjonen er laget som et slags TV-studio. Bakvegger av masker med støtter er det vi ser av det Rentheim’ske hus. Dreieskiva snurrer rundt og gjør virkningen av spil i spillet ytterligere levende og nært.
Tre av skuespillerne lager hip-hop ablegøyer i skuespillerfoajeen og den fjerde er gjemt bak døra. Her dras dagens aktuelle begivenheter inn, Thorbjørn Harr gliser med et eksemplar av Munch-bildet Skrik i hendene og for å gjøre oppdateringen fullstendig forsøker Trond Brænne ute å kvitte seg med gullbelagte rammer i 1890-stilen slik de lå strødd oppover mot Carl Berners plass siste søndag.
Skuespillerne går ut på gata. I lange partier opptrer Jan Grønli og Trond Brænne på fortauet og får etterhvert også følge av Anne Krigsvoll. Rundt statuen av Per Aabel lager de et spill som overføres til oss inne i salen via kamera og gode mikrofoner.
Slik slipper man Ibsen inn på vår tid. Han blir påtrengende nære, så tett inn på våre liv at vi rystes. I en scene roper Thorbjørn Har at han er lei av å spille Ibsen på den gamle måten. Han er ung, han vil leve.
Stykket har fått en kraftig bearbeiding av Hartmann og Hege Randi Tørresen. Lengre tekstbrokker fra Markens Grøde og av Óldényi, Baudrillard og Sorokin er lagt inn. Dette fungerer meget bra. Disse tekstene og det egenproduserte materialet skaper en dimensjon av forestillingen som er med på å heve den.
Vi kjenner igjen dette grepet fra Hartmanns oppsetning av Gengangere – Gespenster – som ble vist under Ibsenfestivalen for fire år siden. Den gangen sto oppsetningen på helt egne ben. Her føler vi at Hartmann blir for mye bundet av grunnteksten. Derfor er det disse delene – Ibsen som Ibsen – som er det som fungerer minst ved denne oppsetningen. Noen ganger faller skuespillerne i den fallgropen som heter Nationaltheatret og vi merker at intensiteten blir slakkere.
Her finner vi også stykkets svakhet. Pulsen i oppsetningen kan bli noe ujevn. I og med at man starter høyt oppe tvinges oppmerksomheten til intensivt å følge skjerm og scene med vibrerende nyfikenhet. Men intensisteten faller gradvis utover i spillet før pause. Det blir likesom for mye av alle innfallene. En del kunne vært skåret vekk.
Det gjelder også publikum. Noen få går i teatret for å more seg. Det gjør de med dette stykket også. Hartmanns innfall blir tatt som komiske stunt. Av og til kan slik Chat Noir-latter irritere.
Men det er bedre å ta tre og en halv time, godt og vel dobbelt så lang tid som det normalt ville ta å spille stykket, enn ikke å oppleve dette i det hele tatt. For de innvendingene vi måtte må regnes som bagateller mot totalopplevelsen. Den er stor og rystende.
Det er svært krevende for skuespillerne å spille en slik oppsetning. Frøydis Armand og Anne Krigsvoll gjør en glimrende innsats som de to tvillingsøstrene. Særlig slåes vi av Frøydis Armands kraft. Hun har en åpningsscene som får oss til å grøsse. Anne Krigsvoll tar stykkets utfordringer på strak arm. Det er mye skriking i oppsetningen men disse partiene bærer hun svært godt uten at det blir for teatralsk og kunstig.
Jan Grønli hoppet inn i rollen da den opprinnelige hovedrolleinnehaveren måtte kaste inn håndkledet i sommer. Med minimalt av den tid som normalt ville kreves for å komme inn i en slik oppsetning, er det imponerende hva han får til.
Den “Knut” det av og til ropes på fra scenen er stykkets inspisient Knut Børresen. Dette er teater i teater, ja langt mer enn det. Det er Ibsen for vår tid, en aktuell oppsetning med vår tids grep over seg. Det er en oppsetning som får deg naglet fra første stund.
Stykket er garantert å stå på spilleplanen på Hovedscenen lenge. Lenge.
