Reaksjonene

Kanskje aldri har verden vært så begeistret som over tildelingen av Nobels litteratur-pris til Bob Dylan. Gratulantene står i en nesten endeløs rekke og lovpriser tildelingen, fremst av dem er president Barack Obama.

Men verden består også av snobber og bedre-vitere. Ikke minst i litteraturverdenen.
Dylans pris har fått det til å velte ut både det ene og det andre av disse sjelene.

Kraftigst i så måte er forfatteren Irvine Welsh (han med Trainspotting). Han får seg til å si at utdelingen er som ‘…dratt ut av de harske prostatkjertene til senile og  bablende hippier….’  En kunne kanskje gi seg over for slikt bildebruk, men kritikerne har stort sett dreidd seg om at dette er ’trumpifisering’ av den internasjonalt sett høyest hengende litterarurprisen. Når den går til rocke-sangere og popartister, hva blir det neste? Brittney Spears? Spørres det.

Vi er ikke bekymret over et en verden som nominerer Trump til president også er den verden som gir Bob Dylan Nobels litteraturpris.

Snarere tvert om.

I tidligerer tider var en dikter – en lyriker – en som framførte sine vers til et instrument, en lyra, derav navnet.

Tildelingen er en anerkjennelse av vår tids språk, at vi lever i en verden da det å kommunisere blant annet betyr mikrofoner, forsterkere og elektriske gitarer. Og massekommunikasjon gjennom internett, datamaskiner, mobiler og strømming, som vi sitter her og lar Blonde on Blonde tone ut i stua.

Dette er utvilsomt det viktigste. Dernest kommer det poenget som komiteen – de Aderton – var våkne nok til å peke på: at Bob Dylan følger opp og  forsterker den amerikanske sangtradisjonen.

Hva slags tradisjon? Jo, den som Woody Guthrie og Pete Seeger var med å starte under elendigheten og arbeidsløsheten på 1930-tallet. Gjennom talking blues og enkle barnerim ga de arbeidsfolk varme og berikelse selv om tidene var vanskelige.

Woody Guthrie  er også opphavsmannen bak det som kalles USA’s uoffisielle nasjonalsang: This Land is Your Land.

Siden har dette vokst til et voldsomt sterkt uttrykk i rock’n roll og pop. Men det er en annen historie, utenom at Bob Dylan har stått i fremste rekke av denne utviklingen.

Det er bare å gjenta det som mange andre har slått fast: aldri før her en artist betydd så mye for så mange i løpet av så kort tid.