Remmereit legger verden for sine føtter

Den norske dirigenten Arild Remmereit er i ferd med å legge USA og resten av verden for sine føtter. Hans inntreden på La Scala forleden som Riccardo Mutis erstatter – se vårt oppslag – var bare innledningen. Straks etterpå ble han engasjert for å steppe inn for hederskronte Christoph von Dohnanyi i Pittsburgh. Og dernest gikk veien i all hast til Paris etter å ha sagt nei til Chicago.

Det er New York Times som gir den norske dirigenten et stort oppslag i dag. De kan også fortelle at Mariss Jansons var inne i bildet med Remmereit i Pittsburgh. Han var den siste sjefsdirigenten for Pittsburg Symphony Orchestra. Etter at han gikk av i 2003 har ikke orkesteret hatt sjefsdirigent. Man ringte derfor hjem til ham i St.Petersburg for å be om råd. Og det fikk de: få tak i Remmereit, var svaret de fikk. For de to har arbeidet sammen både i Oslo og Wien tidligere.

Det begynner nå å løsne skikkelig for 40-åringen fra Sunnmøre. Han har tidligere i år dirigert Wiener-symfonikerne og München-filharmonikerne, begge ganger etter at den opprinnelige dirigenten måtte trekke seg på grunn av sykdom. Men da han ledet konserter i La Scala etter den harde og opprivende konflikten med Riccardo Muti fikk han en hel verdens oppmerksomhet på seg.

Det var derfor ikke rart at Pittsburgh umiddelbart engasjerte ham. En trenger ikke bedre attest enn et oppdrag på La Scala. Når man så har selveste gammeldirigentens råd å holde seg til, er saken klar. For Mariss Jansons er den dirigent i verden i dag som burde kjenne Remmereit best. Etter Oslo hjalp han Mariss Jansons med på innstudere Schönbergs veldige Gurrelieder for Wiener-filharmonikerne i sin tid.

Det stopper ikke med Pittsburgh. Da Daniel Harding – tidligere sjefsdirigent i Trondheim – ble syk i forrige uke vendte Orchestre National de France seg til Remmereit. Og den norske dirigenten var faktisk ledig for han hadde nettopp sagt nei til å dirigere Chicago Symphony i samme periode, også dette som erstatning for uventet sykdom. Men i Paris er det streik som lurer…

I Pittsburgh hadde hans opptreden vært noe nær en sensasjon, noe oppslaget i dagens New York Times klart gir beskjed om. Remmereit hadde fått stor respons for sine sympatiske måte å opptre på, gutteaktig, åpen, avslappet og rolig og uten å ty til de store følelsene – og utskjellingene i prøveperioden – slik enkelte toppdirigenter har for uvane. Han viste seg å ha svært god kontakt med musikerne. Så er han på fornavn med nesten alle av dem etter første prøve.

Det bemerkelsesverdige ved Remmereit er at han opptrer som såkalt ‘erstatningsdirigent’. Det vil si at han kommer inn først etter at programmet er fastlagt. Det betyr at han i motsetning til andre dirigenter ikke selv kan velge verk. I Milano hadde han eksempelvis bare fått anledning til å studere orkesterpartituret til Beethovens Kristus på Oljebergert i ti minutter før første prøve.

Konsertmesteren i Pittsburgh, Andrés Cárdenes, sier til New York Times at Remmereit kommer til å bli en viktig dirigent.

“Snøballen er blitt så stor at den begynner å rulle,” skal Remmereit lakonisk ha uttalt til New York Times om det som har skjedd de siste dagene.