Bayerischer Staatsoper Nationaltheater 15.10.2004 Prokofiev: Romeo und Julie Bayerisches Staatsballett koreografi: John Cranko, Bayerisches Staatsorchester dir.: Myron Romanul
John Crankos koreografi av Prokofievs ballett Romeo og Julie er den samme som blir vist her hjemme. Særlig i massescenene ser vi likheten.
Men mens mye godt kan sies om vår hjemlige Nasjonalballett og særlig deres Romeo og Julie som de var på gjestespill med sist i London, er det likevel en klar forskjell til dette ensemblet. Den bayerske statsballetten er et av de ledende ensemblene i Europa. Dette ser vi klart og overbevisende i de store ensemblescenene hvor luftige hopp fra korpset er svært imponerende. John Cranko ledet også en tid kompaniet.
I tillegg har de en så fremragende solodanser som Lucia Lacarra. Hun var sterkt overbevisende i sin rolle som Julia. Plastisk, myk og bevegelig kommer hun inn på scenen som den oppløpne 14-åringen som the Bard har gitt henne av alder. Hun er full av barnslige spillopper og ungdommelig lek.
Men leken utvikler seg til alvor straks Romeo i skikkelse av Cyril Pierreer på scenen. Nå kommer livets alvor og forelskelsen inn i bildet.
Vi har sett dette dramaet en del titalls ganger, både teaterversjonen, film og ikke minst balletten. Likevel tar denne historien oss like mye hver eneste gang. Balletten har fordelen av å ha Prokofievs nærmest filmatiske musikk til seg. På ingen måte romantisk ballettmusikk, men til tider hard, aggressiv og preget av sin tid, tredvetallets sosialrealistiske Sovjet.
Denne balletten er ved siden av Vårofferet kanskje det ballettverket fra 1900-tallet som har hatt størst betydning. Det framføres på lik linje med de store klassiske ballettene. Ethvert ballettkompani med respekt for seg selv har det på repertoaret. Her hjemme tilhører det en av Nasjonalballettens mange suksesser.
John Cranko gjorde koreografien til denne balletten på slutten av 1950-tallet. Siden har trinnene hans gått over en hel verden. I München fikk denne balletten premiere i 1968 og har siden blitt spilt.
Der har den likhet med vår hjemlige versjon. Men den ytre ramme er klart forskjellig. Jürgen Rose samarbeidet med Cranko tidlig i Stuttgart. Han laget scenografien til en rekke av koreografens oppsetninger helt til hans altfor tidlige død i 1973. I denne oppsetningen legges vekt på detaljer framfor store danseflater. Men broa som vi husker fra Youngstorget kjenner vi fort igjen. Her er det lagt en visuell dybde på den. På horisonten skimtes en kanal og nok en bro.
Det er en imponerende og betagende oppsetning. I tillegg til kompaniet stiftet vi også bekjentskap med Det Bayerske Statsorkester, et av Münchens tre fremragende symfoniorkestre og utvilsomt det eldste. Det kan trekke sine aner helt tilbake til 1500-tallet og ingen ringere enn Orlando di Lasso ledet orkesteret i sin tid.
I dag er Zubin Mehta dets sjefsdirigent men på denne forestillingen dirigerte Myron Romanul. Selv om enkelte glipp fra noen av blåsersolistene nok kan høres, er det et presist og klangfylt orkester. Det er vanskelig å unngå og sammenlikne, men for å si det enkelt og uten forkleinelse for hjemlige forhold, var det praktfullt å høre den sterke musikken framført på en slik måte.
Nationaltheatret i München er Bayerns største sceneinstitusjon. Ved siden av Bayreuth – ikke Beirut som en viss avis her hjemme mener å oppfatte det som – er den uten tvil den som trekker til seg fleste besøkende. I juli hvert år er det operafestival ved denne scenen. På denne forestillingen var det et markbart besøk av japanere, noe vi fant å registrere på den uhemmete blitzingen før pause.
Det ligger vegg i vegg med Residenztheatret og er fullstendig gjenoppbygget etter krigen hvor det ble så å si fullstendig rasert. Som resten av Münchens gjenoppbyggete gamle bygninger er det holdt i nøyaktig samme stilen som da det ble bygget i sin tid. Men at det er nytt, merker vi først og fremst på de indre bekvemmelighetene.
Her er det ingen køer, hverken for å få tøyet etter forestillingen eller for å få seg et glass vin i den noe lengre pausen enn det vi er vandt til hjemme. Og ber man om et glass vin får man på bayersk vis gjerne en kvart- eller halvflaske. I tillegg fikk vi også en bit mat, lett anrettet slik at den ikke skulle ligge i magen og skape tyngde og kanskje døsighet i de to siste aktene.
Her opplevde vi det utrolig at musikerne satt sammen med publikum. Men de nøyde seg selvfølgelig med kaffe.
Nationaltheatret sto ferdig gjenoppbygget i 1963 og innviet scenen med å framføre Die Frau ohne Schatten med Ingrid Bjoner i tittelrollen. Det var også ved denne scenen at den norske sangerinnen gjorde mye av sin karriere.
At teatret preges av en lunhet og nærhet fikk vi mange eksempler på. Her er ingen stressete overkontrollører som skal jage folk inn, heller ingen skrallende høyttalerstemme som forkynner ti minutter igjen. At overkontrolløren har grep om jobben sin uten å gjøre for mye av sin autoritet fant vi å registrere på at blitzingen hadde fullstendig opphørt etter pausen. Peter Jonas fungerer som sjef her og har gitt klart uttrykk for at han finner det interne miljøet behagelig. Det hersker en bayersk gemyttelighet over stedet som mange burde lære av.
Salen er også med på å skape nærhet og tetthet til scenen. I stedet for å bygge bakover, er det gått i høyden. Hele fem balkonger ligger over hverandre. Orkestergraven er noe hevet. Stolene er et kapitel for seg. Ikke lealause og knirkete som visse andre og hverken for harde eller for myke. Skikkelig benplass er det også.
