Nationaltheatret 7.5.2014
Lidström: Pingviner i Sahara. Med Terje Strømdahl og Øystein Røger, regi: Lennart Lidström. En produksjon av Teater Innlandet.
Alf Prøysen og Tor Jonsson sitter på en sky og skravler. Om likt og ulikt, om trivielle og dagligsdagse ting men også om mer dypsindige saker som livet og meningen med det, og ikke minst om det å vokse opp med bygdedyret.
En tenkt fabel om et møte som sannsynligvis aldri fant sted, i hvert fall ikke på denne måten, mellom dikterne Alf Prøysen og Tor Jonsson. Men de har én ting felles: begge er de fra fra bygdene, vokst opp blandt småkårsfolk og brukte sin penn til å skrive om de trange forholdene, om bygdedyret.
Noe av diktningen deres, i særdele grad Prøysen, er blandt det mest folkekjære vi eier. Bare av den grunn er det kanskje et takknemlig utgangspunkt Lennart Lidström har valgt. Men jeg må ærlig talt innrømme at store deler av forestillingen før pause var tung og vanskelig å gripe fatt i. Jeg kjenner lite til gudbrandsdølen Jonssons diktning men for Prøysens del har jeg ikke minst mange barnetimer helt i yngre år å høste gode og varme hompeditten- minner fra.
Så opplever jeg at det er den mørke og dystre siden av Prøysen det her legges vekt på, en side jeg burde ha kjent til, men knapt kan forestille meg etter nær sagt å ha blitt flasket opp med hans varme og koselige barnetimeonkel-stemme.
Skyen de har valgt lar seg ikke definere. Det kan være evigheten, det hinsidige, livet etter døden. Samtalene blir deretter. Litt surrealistisk stemning over det hele.
Men så forandrer det seg. Etter pause endrer forestillingen seg. Det blir bevegelse og mer dynamikk. Latteren sitter løsere og vi opplever en sistescene med en seilas på Mjøsa som bare rett og slett er ubetalelig.
Det er etter å ha sett en scene som dette at vi ble litt forbannet på forfatter og regissør fordi han ikke tidligere hadde gjort tilsvarende bruk av det materialet han hadde til rådighet tidligere i forestillingen. Visst sviver det vagt av gårde noen gjenkjennelig strofer om blåklokkevika – men vi skulle hatt mer av dette!
For maken til pang er det sjelden du opplever på teater.
