Samtidsopera inntar Bjørvika

Ultimafestivalen 2008 Bjørvika 1.10. Haas: Melancholia, libretto: Jon Fosse
Med: Lars – Otto Katzameier, Helene – Melanie Walz, Herr Winckelmann – Johannes Schmidt, Frau Winckelmann – Ruth Weber, Alfred – Daniel Gloger, Annette Elster, Martyn Hill, BIT-Ensemblet, Dirigent: Emilio Pomarico, regi: Stanislas Nordey

Samtidsopera inntar nå Bjørvika. Når Ultimafestivalen åpnet i går var det med operaen Melancholia som bygger på tekster av Jon Fosse. Dette er historisk. Scene 2 i Bjørvika er hermed i ferd med å skrive seg inn i norsk operahistorie som det stedet der dagens nyskapte musikkdramatikk kan få en fortjent plass.

Operaen er et resultat av et samarbeid med flere hvor den franske nasjonaloperaen uten tvil er den tyngste partneren. Det var også på Garnier den tidligere hadde premiere denne sesongen. Bjørvika-operaen er i ferd med å skrive seg inn i historien i valg av samarbeidspartnere. Don Carlo som nå går på den store scenen er resultat av samarbeid med Metropolitan i New York og Covent Garden i London. Gårsdagens opera er et samarbeid med Paris-operaen.

Det er den østerriske komponisten Haas som står for musikken til denne operaen. Jon Fosses tekster tar utgangspunkt i opplevelser den norske maleren Lars Hertervig hadde i Düsseldorf rundt 1850. Han ble senere innlagt på Gaustad Sykehus med sinnslidelse som diagnostikk. Lars Hertervig er et av de helt store navnene i norsk malerkunst.

Denne halvannen times operaen må sees i lys av dette, det er malerens kommende sinnslidelse som blir det bærende uttrykket og det er dette som skal skildres. Jeg må ærlig talt si at jeg var svært skeptisk til om Jon Fosses tekster kunne være et egnet utgangspunkt for å lage opera. Han søker som regel ikke den episke og lineære fortellingen og ordene hans er ofte bevisst rytmisk sammensatt.

Men her ble jeg positivt overrasket. Ikke minst skyldes dette lydbildet. Georg Friedrich Haas har skapt musikk som kler stemningen som Jon Fosse beskriver, kommende sinnslidelse, melankoli og fortvilelse. Til og med Jon Fosses ‘musikalske’ krumspring med ordene har han delvis også utnyttet.

Det blir likevel et vanskelig sceneprosjekt. Såvisst ingen folkeopera for å si det slik og avgjort i den modernistiske og krevende kategorien. Vi skal kanskje være glade for at en Ulf Erik Knudsen eller likesinnede ikke var til stede i går.

Scenebildet er temmelig statisk og selvfølgelig følger ikke operaen noen lineær historie. Men oppmerksomheten dras hele tiden mot den spennende musikken og hvordan Haas ved hjelp av denne er med på å drive fram våre opplevelsesbilder.

Sangpartiene var tildels svært krevende. Et kor var på gammelgresk vis stilt opp på siden av scenen og kommenterte på Fosse’sk vis. Du kunne ikke unngå å få med deg de stadig gjentatte ordene Lars frå Hattarvågen.