Serge Prokofiev

I dag 5. mars er det femti år siden en av det forrige århundrets store komponister Serge Prokofiev døde, paradoksalt på samme dagen og samme timen som diktatoren Stalin døde. Selv om Prokofiev ikke var fanget inn i samme favntak med diktatoren som hans yngre kollega Sjostakovitsj var, bærer også hans liv og verk preg av forholdet til diktatoren.

Begge de to fremste komponistene i Sovjet ble utsatt for hard kritikk fra sentralkomiteens fremste talsmann for et ‘rent’ kulturliv, formannen i komponistforeningen, Tikhon Khrennikov. I 1948 sto han bak et bredt anlagt angrep på deres musikk som ‘formalistisk’ og ‘borgerlig-dekadent’. Dette var den offisielle tonen i de siste årene av Prokofievs liv og mye tyder på at han aldri kom seg ovenpå igjen etter denne offisielle fordømmelsen. Hans verk ble ikke framført og hans navn skulle ikke nevnes.

Dette på tross av at den internasjonalt kjente pianisten og komponisten framsto som et kulturelt alibi for Sovjet-staten overfor utlandet.

Han var helt siden krigen opptatt med å skrive sin opera Krig og Fred som foreligger i flere ikke-fullførte versjoner og må ansees som ikke endelig utformet slik komponisten forestilte seg den. Men det som er ferdig, er et grandiost storverk på linje med Wagners dramaer. Slaget ved Poltava er lagt inn i operaen og den teller en lang rolleliste, Napoleon inkludert. Los Angeles-operaen måtte gi opp å sette den opp denne sesongen av mangel på ressurser.

Han var født i Ukraina i 1891 og ble lenge ansett som et vidunderbarn. Ni år gammel skriver han en full treakters opera som blir oppført for familien. Han blir elev under Rimskij-Korsakov, sammen med blant annet Stravinskij. Han var først og fremst den store konsertpianisten, noe som førte ham tidlig på reiser til utlandet. Da revolusjonen bryter ut i hans hjemland, beslutter han seg for å bli i utlandet og bosetter seg så flere år i USA. I 1935 vender han hjem.

Det er hans komposisjoner vi vil huske ham for. Han skrev sine første store komposisjoner allerede som tyveåring. Av hans fem klaverkonserter er den tredje et av standardverkene innen klaverlitteraturen. Konsertene preges av nesten umenneskelige fysiske krav til utøveren, krasse dissonanser og akkorder som ikke akkurat er enkle treklanger i D-dur eller G-dur.

Krasshet i harmonier og et radikalt tonalt tonespråk er det som preger musikken hans. De som oppfatter at samtidige Stravinskij var radikal og revolusjonær med sin komposisjon Vårofferet, vil finne få ord for de komposisjonene som kom fra Prokofiev. En kan nesten fornemme at han ville vise verden at ‘pyttsan’, hans studiekamerats musikk var på ingen måte grensesprengende!

Forfatteren Raymond Chandler har i sine senere bøker en klar referanse til Prokofievs musikk for stål og maskiner.

De fleste kjenner marsjen fra operaen Kjærligheten til de tre appelsiner. Og den musikalske historien om Peter og ulven har fått mange barn til å grøsse og glede seg, særlig kjent er versjonen med David Bowie. Hans ‘klassiske symfoni’ fra 1918 er et lettfattelig enkelt verk, nesten ‘haydn’sk i sin eleganse og melodier. Det helaftens ballettverket Romeo og Julie står på spilleplanen overalt, her hjemme har det opplevd flere forskjellige produksjoner.

I denne klassiske balletten som tross sitt tyll og ballkjoler ble umåtelig populær i datidens sosialistiske Sovjet er det musikken som fascinerer i første rekke. Her er det komponistens evne til å tenke realistisk og nærmest filmatisk som vekker begeistring.

Denne evnen bruker han til fulle da han begynte å samarbeide med filmskaperen Serge Eisenstein. De laget sammen filmen Alexander Nevsky og begynte så på Ivan den grusomme, et filmprosjekt som endte med to svære helaftens filmer og noen scener i farger som en av de første i filmens historie. Her ble musikken skrevet sammen med manus og er et eksempel på hvordan man på ‘wagner’sk vis inkorporerte musikken som en nødvendig del av totaluttrykket.

Filmen og musikken ble laget under krigen. Det er ikke å skjule at Eisenstein og Prokofiev brukte Stalin som forbilde da de portretterte Ivan den grusomme. Derfor framstilles også despoten på en helt annen måte enn det som var det offisielle og vedtatte historiesynet den gangen.

Hans filmmusikk tåler godt å stå på egne ben, noe som også skjedde med Alexander Nevsky som ble omarrangert til en kantate. Også musikken til Ivan den grusomme framføres ofte i konsertsalene.

Han skrev også to fiolinkonserter, den første i nesten senromantisk ånd og langt fra de krasse dissonansene som preger hans klaverkonserter. De syv symfoniene er dels bearbeidinger av musikalsk materiale fra hans tallrike balletter. Foruten den ‘klassiske’ er den femte den mest spilte. Klaverstykkene Visions fugitives og orkestersuiten Lieutnant Kijé må også nevnes.

Han etterlater seg flere operaer, Spilleren, Kjærligheten til de tre appelsiner (oppført ved Festspillene i Bergen av Det Kongelige Teater), Den brennende engelen (nylig oppført på Stockholmsoperaen i regi av nordmannen Ole-Anders Tandberg), La Duenna, Semyon Kotko og den ufullførte Krig og Fred.

Hans forhold til Sovjet-regimet er dels et mysterium. Det er likevel klart at en av grunnene til at han vendte hjem i 1935 var at han savnet fedrelandet og var lei av å framstå sammen med Stravinskij som en russisk komponist i eksil. Han ønsket også at musikken hans fikk ‘skikkelige’ kår og ble tatt hånd om av musikere med en seriøs innstilling, noe han savnet i det kommersielle vesten. Det var på ingen måte som overbevist kommunist at han vendte tilbake.

Både hans første kone og hans andre, Mira Mendelssohn, ble arrestert. Den ene tilbrakte tyve år i arbeidsleir. Under krigen sørget myndighetene for å internere komponisten i innlandet langt unna frontlinjene.

I 1937 skrev han en kantate til revolusjonens 20-års jubileum. Kantaten var skrevet for 500 medvirkende, inkludert militærorkester og innlagte maskingeværsalver. Formelt ønsket komponisten at den skulle framføres på Stalins fødselsdag – også hans egen – noe som ble forhindret av parttitro kommissærer. Selv med tekster av Marx, Lenin og Stalin antok de – korrekt nok – at dette ville bli i ‘sterkeste’ laget.

Han tok med seg sine vestlige vaner da han vendte tilbake til Sovjet. Han insisterte på å være seg selv, dynket seg gjerne med parfyme og spradet ofte rundt i gule støvler og med prangende rød-orange slips.

Skal man føre opp en liste over de mest betydningsfulle komponister i det forrige århundret, vil han være blant de fem mest markerte.

Overalt i operahus og konsertsaler verden rundt vil den store russiske komponisten minnes i disse dager. Her hjemme vil Oslo-filharmonien minnes ham med å framføre den ‘klassiske’ symfonien senere i mars og den andre klaverkonserten i april med Aleksandr Toradze som solist. Nasjonalballetten vil danse Askepott.