Shakespeare i alvor og lek. Her serveres vi humor og litt alvor. Vi husker ennå en tidligere oppsetning på teatret av dette stykket hvor vi i brytekampen opplevde en imponerende innstudert karatekamp med høye og luftige spark. Årets oppsetning sløyfer Wolfgang Wedde og bruker popartisten Bertine Zerlitz med elektrisk klangeri stedet.
Nationaltheatret 5.4.2017 Shakespeare: Som dere vil (As You Like It) med: Finn Schau, Øystein Røger, Mads Ousdal, Fridtjov Såheim, Erland Bakker, Mattis Herman Nyquist, Hermann Sabado, Herbert Nordrum / Jonas Strand Gravli, Per Christian Ellefsen, Sigmund Sæverud, Olav Waastad, Ågot Sendstad, Jonas Strand Gravli / Nils Golberg Mulvik, Selome Emnetu, Kjersti Tveterås, Mariann Hole / Stine Mari Tyrileiv, Eindride Eidsvold / Øystein Martinsen og Bertine Zetlitz, regi: Sigrid Strøm Reibo
Dette er av de tingene som for oss ikke fungerte. Visst er det bra med musikk på scenen og visst kan musikksnutter live opp overganger. Men her ble det noe helt annet enn et Shakespeare-stykke. Det tok overhånd i sin tilrettelegging med elektroniske instrumenter. Rytmen i stykket forsvant. De mange innsmettene og longørere fra Shakespeare’s side ble stående noenlunde alene og kunne til en viss grad irritere,
Dessuten fører en kjent popartist som Bertine Zetllitz med seg en fokusering og oppmerksomhet som ikke trekker i retning av leken i skogen eller hertugens slott. Dette lot seg dessverre også avlese i et publikum som i sjenerende grad hadde møtt opp til popkonsert medbringende flasker og glass inn i salen, irriterende tasting på mobilen under forestilling og bildetaking underveis.
Når dette er sagt, mange scener underveis kalte på det store smilet og du vil absolutt ikke ha noen kjedelig aften på Nationaltheatret med denne forestillingen. Her er en typeutlevering og enkeltscener som er fornøyelige, det er bare innpakkingen og helheten som svikter.
Det er også et pluss ved forestillingen at den er gitt slik praktfull scenografi og kostymer fra Katrin Nottrodts hånd. Sceneløsningen er fantastisk genial, stimulerende og sprudlende og gir rom for mange av Shakespeare’s innsmett av kommentarar og sidehandlinger.
Da er det desto mer synd at rytmen i forestillingen hakkes opp og forstyrres av pop-sangen.
Skal det sies noe om de medvirkende gjelder det i første rekke Kjersti Tveterås som Rosalind i forskjellige forkledninger. I deler av stykket eier hun scenen totalt der hun gjøgler i vei med sitt alvor og skjemt.
Det er når en opplever en skuespiller som henne i fullt frigear vi ser hvor mye som kunne bli gjort med oppsetningen. Futt og fart preger på langt nær alle som medvirker på scenen.
Men i perioder går det an å nyte forestillingen. Det er bare synd at den hakkes opp, at det oppstår plutselige dødpunkter i dialogen og det hele faller.
Du vil nok likevel kunne ha en fornøyelig aften på teatret selv om undertegnede i særlig grad savnet Lasse Lindtner høye og spenstige spark og Bjørn Flobergs grynt.
