Oslo Konserthus 20.3.2010 Prokofiev: Romeo og Julie Skuespillere, dansere og rappere fra Nordic Black Theatre (Teaterbåten Innvik), CRE8, Floorknights og X-ray ungdomskulturhus i Brenneriveien, Oslo-filharmonien, Ingar Bergby – dirigent, Cliff A. Moustache – regissør
En fantastisk forestilling! Å oppleve Shakespeare’s klassiske Romeo og Julie i ungdommelig utgave i et slags ‘gatemiljø’ var mer enn forfriskende. Nordic Black Theatre (Teaterbåten Innvik) hadde alliert seg med gatedansere og rap-miljøer og laget en sprudlende versjon av Romeo og Julie som de viste i går med Prokofievs flotte musikk framført ‘live’ av Oslo-filharmonien.
Det er ingen mangel på å oppleve Romeo og Julie. For tiden går teateroppsetningen på Nationaltheatret i Oslo og ballettversjonen danses verden over til Prokofievs musikk. Men ingen steder kan man oppleve en Romeo og Julie som denne. Her får vi rap, break dance og hip-hop i salig blanding med Prokofievs filmatiske og fascinerende musikk. I den grad tekst resiteres er det avgjort ikke Shakespeare, i hvert fall ikke Shakespeare slik du oppplever ham på Nationaltheatrets hovedscene. Her er det rap’ens språkrytme som dominerer. Vår tids språk, vår tids uttrykk. Det er en oppsetning av i dag, det er gatas språk og dagens ungdom vi møter. Bare selve historien er den gamle mester Williams.
Det hele starter i salen. Ungdom kommer inn rullende på små sykler, brett og store søppelcontainere som etterhvert skal vise seg å inngå i spillet på forskjellig vis. Flere av dem har lange rastafletter, bare deres utseende utløser en sterk identifikasjon av gatemiljø og setter oss i en her-og-nå følelse. De skravler og sludrer som ungdom flest. I de første scenene holder de oppvisninger i hop-hop dans. Ballscenen blir en gatescene fra dagens Oslo. Romeo og Julie har stevnemøter på en søppelcontainer ute i salen mens deres slektninger, brødre og venner i slektene Capulet og Montague holder 
oppvisninger for hverandre i tesestorone sprell. Unødvendig egentig å si men en del av danseprestasjonene var rett og slett fantastiske! Innimellom måtte vi bare gispe. Stemningen i salen blandt det sterkt ungdommelige publikummet i salen var til tider faretruende høy.
Sovekammerscenen var løst på genialt vis ved at de to unge gjemmer seg i to søppelcontainere. Framføringen på knappe timen følger ikke stykkets historie helt slavisk. Slutten har en vri som tillater ungdommen å gå ut i verden pånytt og slå til igjen med sine oppvisninger av hopp og sprell i ungdommelig brunst og vågemot.
Selv musikerne på podiet var fascinert av det de så og opplevde. Bare få centimetre fra dem selv hoppet og spratt sprek ungdom. Når de ikke spilte var oppmerksomheten deres vendt mot de viltre kroppene på scenen foran dem og ikke mot dirigenten.
Musikken vi hørte var sterkt redigert ned fra den opprinnelige tre timers ballettmusikken til Prokofiev. Men det var også lagt til noe som ikke tilhørte det originale partituret: et sted fikk slagverkseksjonen anledning til å utfolde seg i veldige rymiske spenn
Det eneste negative vi kan si om denne forestillingen er at den ble spilt bare denne ene gangen. Men vi ser avgjort potensialet i at teaterbåten Innvik kan seile over det lille sundet og innta Scene 2 på Bjørvika-operaen med denne forestillingen!
