Sibelius’ åttende symfoni – og andre ukjente verk

Når er en komponist endelig død? Skial man respektere hans ønske om at de verkene han ikke fikk fullført skal forbli som de er og ukjente for all ettertid?

Det er en tankegang med mange perspektiver. Hadde man fulgt dette slavisk ville en rekke mesterverk aldri bli hørt. Mozarts Requiem ville aldri bli framført uten elevens Franz Xaver Süssmayrs ferdigstillelse. Vi ville heller aldri høre Puccinis opera Turandot hvis det ikke var for Berios fullføring av tredjeakten.

Eksemplene kan gå lenger. Mahlers tiende symfoni blir i dag regnet som en av hans symfonier, men verket ble ikke ferdigstilt før førti år etter hans død. Albans Bergs opera Lulu har først sett dagens lys i de seneste år, som et endelig og fullstendig verk. Likeså Elgars tredje og Griegs eneste symfoni. I Griegs tilfelle hadde han faktisk fullført hele verket selv men skrevet over partituret “Må ikke oppføres”. Her lå det og støvet i skuffene i Bergen godt bevoktet av de puritanske museumsvokterne inntil først sovjetrusserne, siden geskjeftige göteborgare, fikk hånden på det og framførte symfonien. Gøteborgerne var til og med så frekke at de ga ut verket på CD!

Og hva med Charles Ives? Denne første virkelige store symfonikeren i USA skrev tre romantiske og noe søtsuppepregete symfonier rundt 1900. Så kom hans fjerde symfoni på tyvetallet, et modernistisk mesterverk uten sidestykke. Denne symfonien peker framover mot vår tid. Hva kunne han ikke ha utrettet i alle tiårene fram til sin død hvis han hadde fått lov til å vie seg til sin komponistgjerning?

Skal vi gå enda lenger kan vi også ta med Mussorgskijs Bilder fra en utstilling. Opprinnelig var det et klaververk som også framføres i dag. Men det er ikke tvil om at det er orkesterversjonen til Ravel som har gjort verket kjent og mye framført.

Oslo-filharmonien gjorde for et par år siden en innspillling av Bruckners niende symfoni med den fullførte fjerdesatsen, en sats som av helt åpenbare grunner ikke står på samme høyde som resten av denne store symfonien. Bruckner døde før han fikk fullført den.

Bruckner er et godt eksempel på dilemmaet. Hans første symfonier, alle fram til den syvende, ble mottatt med lunkenhet og dels fiendtlighet. Komponisten tvilte på seg selv og sine evner og reviderte derfor symfoniene en rekke ganger for å gjøre dem mer publikumsvennlíge og ‘spillbare’. Noen ganger har dette utvilsomt vært vellykket, som vi kan se i den fjerde symfonien. Men andre ganger er det ikke tvil om at urversjonene, Bruckners opprinnelige symfonier, er rene mesterverk.

Dette kan vi se i den andre symfonien, egentlig hans fjerde. Den CD-innspillingen Georg Tintner gjorde av den for et par år siden overgår faktisk mer ‘voksne’ innspillinger av den reviderte, Berlinfilharmonikerne og Karajan inkludert. Symfonien er vokst til formidable proporsjoner, og inneholder en rikdom som det er bare å bøye seg i støvet for.

Også hans to ‘nullte’ symfonier kommer i denne sammenheng. Hans andre ‘nullte’ er egentlig hans tredje symfoni, skrevet i tidsrommet mellom hans ‘offisielle’ første og andre. Men den foreligger og slik sett kan man gjerne si at Bruckner (i likhet med Mahler) skrev ti symfonier, eller hvis man skal være nøye på det, elleve. For her vil mange inkorporere Mahlers egentlige niende symfoni, som han ikke turde å kalle den niende av redsel for at det ble hans siste, Das Lied von der Erde.

Slik kan vi fortsette. Grieg laget skisser for en annen klaverkonsert i h-moll. Et par av disse skissene viser at vi ville få en helt annen klaverkonsert enn den i a-moll. Dessverre er ikke skissene tilstrekkelige til å fullføre et helt verk. Det er derimot gjort med Olav Trygvasson, hans operafragment som i Ragnar Sødelinds endelige og selvstendige fullførelse nærmest står fram som noe som kan bli Norges nasjonalopera.

Johan Svendsen skrev en tredje symfoni. Denne havnet på peisen i København. En sint ektefelle, sies det, tålte ikke alle historiene om den norske kapellmesterens utsvevende liv.

Samme slags historier er Sibelius’ åttende symfoni belemret med. Den offisielle historien er at han en gang på 40-tallet kastet partituret på peisen i melankoli og fortvilelse visstnok i alkoholrus i sitt hjem Ainola dypt inne i de finske skoger.

Hvorvidt dette er en sannhet, kan vi i hvert fall si at den støtter opp om mytedannelsen rundt Sibelius. At han de siste nesten tretti årene av sitt liv led under en komponisttørke, er det ingen tvil om. Ingen større verk kom fra hans hånd etter at han fullførte scenemusikken til Stormen og det symfoniske diktet Tapiola (1926). Nå kommer bare noen arrangementer, enkelte klaverstykker og musikk brukt til begravelser av venner.

Komponistens siste tredve år var et liv fullt av bristende selvtillit med et eget krav om større perfeksjon, krav som han ikke evnet å innfri. Kanskje var det dette som gjorde at han forholdt seg taus? For det er ikke tvil om at en person som ‘hører’ musikk fra tidlig alder ikke kan unngå å fortsette og høre musikk.

Men det foreligger mye materiale om den åttende symfonien selv om de eneste taktene som har latt seg oppdrive er en ideskisse som finnes på de første papirene til den syvende symfonien.

Det er i arbeidet med denne ensatsige symfonien at Sibelius fant inspirasjonen til den åttende. Han begynte på den og muligens også fullførte den i Berlin umiddelbart etter, dvs. i tiden før Tapiola. Imidlertid var han aldri fornøyd med symfonien og mye talte for at han senere i livet tok den fram og stadig skrev den om, eller gjorde den større.

Det siste er meget sansynlig. Hans siste komposisjoner viser at han går i retning av mer renhet og klarhet i tonespråket. Mye av det vi oppfatter som føleri unngås. Dette ser vi i den syvende symfonien som egentlig bare bygger på et tema, eller strengt tatt en noneakkord, og det symfoniske diktet Tapiola. Symfonien er også den korteste han skrev. Så han på den som en forstudie til den åttende? Da er det ikke unaturlig at han tenkte seg en ‘stor ‘ symfoni i flere satser.

Et besøk som dirigenten Nils-Eric Fougstedt gjorde i hans hjem Ainola i 1947 viste en komponist i fullt arbeid med en stor korsymfoni. Partituret var i flere deler. Til dirigenten Georg Schnéevoigt på 20-tallet hadde han sagt at hans nye symfoni ville bli for kor, som hos Beethoven.

En symfoni skrevet for flere partiturer er en mulighet. I hvert fall dukker dette opp i en regning hos kopisten Paul Voigt i 1934. Her betales det for syv kopier. Er dette for hver sats eller er det for syv kopier i alt? Eller er det også for andre verk?

I 1931 lovet han den amerikanske dirigenten Koussevitzky denne symfonien. Den ble satt på programmet til Boston Symfoniorkester for 1932, men kom aldri. Men allerede på 20-tallet skrev Sibelius hjem fra Berlin at han nå hadde en åttende symfoni. Var det bare skisser, temaer, forløp og struktur ferdig i hodet eller var det skrevet ut?

Så sent som i 1953 fortalte han sin sekretær Santeri Levas at symfonien fremdeles kvernet rundt i hodet hans.

Det siste Sibelius gjorde i sitt liv var å sende unge Einojuhani Rautavarra på komponistutdannelse i USA. Hva som kom ut av dette er historie. Nordens ledende komponist i dag (72 år) er forlengst kommet i den alder da hans store mentor hadde gått inn i komponisttørke, uten at det kan sies om han.

Mysteriet om den åttende symfonien er fremdeles uløst.

Kildematerialet til Sibelius’ åttende symfoni bygger på Kari Kilpeläinen
(FMQ 4/1995)