Simon Rattle femti

I dag fyller han femti. Simon Rattle bærer fremdeles imaget av å være en frisk ukontroversiell ungdom, og sjarmerte medlemmene av Berlin-filharmonien fullstendig med sin ungdommelige begeistring, som han har gjort med resten av den musikalske verden. Han fikk jobben som sjefsdirigent i Berlin nettopp på grunn av denne friskheten. Han hadde konkurranse med en størrelse som Daniel Barenboim og ti år eldre Mariss Jansons, men stillingen som musikkverdenens primas inter primes var udiskutabelt hans.

For det har aldri vært tvil om at Berlin-filharmonien er verdens fremste orkester og at dets sjefsdirigent dermed får en slags uoffisiell posisjon som verdens fremste dirigent. Man behøver ikke gå nærmere enn til de siste to sjefsdirigenter, Herbert von Karajan og Daniel Abbado, for å få bekreftet dette.

Mange var skeptiske da han overtok jobben for få år siden. Hva hadde en engelskmann i Berlin å gjøre? Mer var bekymringene rettet mot hovedpersonen selv. Ville han falle inn i Berlins måte å leve på, så forskjellig fra den engelske aristokratiske og bornerte måten å ordne tilværelsen på?

Å joda, han ordnet tilværelsen med glans. Flyttet til Berlin, tok i første omgang familien med seg. Men det siste gikk selvfølgelig skeis. Han bor nå sammen med verdenssopranen Magdalena Kozena som venter sitt første og hans tredje barn. Men berlinerne har tatt imot ham med åpne armer. Det er full tenning mellom hans friske pågående stil og berlinerne.

For musikken er min familie, sa han en gang. Han er som musikkpersonligheter i Storbritannia flest, født i Liverpool.

Simon Rattle tjente City of Birmingham Symphony Orchestra like lenge som Mariss Jansons tjente Oslo, det vil si i mer enn tyve år. Likhetene er flere. Begge arbeidet opp et vanlig byorkester til å bli et av verdens fremste. Birminghamorkesteret overtok for Oslo som EMI’s foretrukne klassiske orkester da Mariss Jansons ville ha Brahms, noe EMI-sjefene ikke syntes noe om og det derfor førte til brudd. Men ulikhetene er der også. Mens Oslo og Mariss fikk sitt gjennombrudd med Tsjaikovskij og hans symfonier, sto Simon Rattle fast på sitt: ingen Tsjaikovskij for Birmingham så lenge han var sjefsdirigent!

Dette har han fortsatt med i Berlin. Berlin har fremdeles til gode å høre Tsjaikovskij i Philharmonie under hans taktstokk. For sin innsats i Birmingham ble han adlet av dronningen og tittuleres offisielt som Sir Simon Rattle.

Men da tar han vel igjen på annen slavisk musikk? Både ja og nei. Den russiske nasjonalismen med Rimskij-Korsakov i spissen får en heller lunken skulder. Derimot står musikk av slaviske komponister men av litt nyere tapning ofte på spilleplanen, Dvorak, Bartok, Ligeti, Kurtag og Stravinskij. Og fransk musikk, Debussy, Ravel, Messiaen, ikke minst. Særlig står nyere orkestermusikk på spilleplanen, Pierre Boulez, Sofia Gubaidulina, Hans Werner Henze, Magnus Lindberg og Tan Dun.

Det store grepet om Bruckner og Mahler lar ennå vente på seg. Visst dirigerer han dem og gjør fremragende tolkninger, men ennå har han ikke markert seg med disse store og tunge komponistene som sine eldre kolleger. Han tenker vel som Mariss Jansons en gang sa høyt, at med årene kommer interessen for Bruckner…

Våre gratulasjoner går i dag til jubilanten.