Ibsenfestivalen 2004 – Nationaltheatret 6.9.
Ibsen: Nora (Et dukkehjem)
Schaubühne/Berlin Torvald Helmer: Jörg Hartmann. Nora Helmer: Anne Tismer. Dr. Rank: Lars Eidinger. Fru Linde: Jenny Schily. Krogstad: Kay Bartholomäus Schulze. Barna: Milena Bühring/ Sophia Bühring, Constantin Fischer/ Sören Hinnenthal, Eric Neumann /Robin Meisner. Au-pair: Agnes Lampkin, Regi: Thomas Ostermeier
Ibsen-festivalen har gått fra det ene høydepunkt til det andre. Berlin har satt sitt preg på festivalen, på åpningen med en instruktør og denne kvelden med den dristige og nærmest sjokkartede forestillingen av Nora – Et dukkehjem..
Schaubühne er på ingen måte ukjente i Tyskland. Helt siden Peter Steins dager har denne scenen satt sitt preg på teaterlivet i Berlin. Det er ikke for sterkt sagt å hevde at denne scenen er den fremste når det gjelder nyskapende dramatikk i Tyskland, utvilsomt også i aller første rekke i hele Europa. Det var ensemblet ved dette teatret som for bare fire år siden var det første til å presentere Jon Fosse internasjonalt ved å spille hans Der Name i Salzburg.
Med denne to år gamle oppsetningen har ensemblet vært på gjestespill i bl.a. München, Wien, Istanbul og skal rett videre fra Oslo til København. Det sier litt om den store oppstandelse og interesse som er vakt rundt den.
For å si det rett ut: den er et sjokk. Dette er ikke Et dukkehjem slik vi husker fra Guy Krohgs forsiktig dristige vaginavegger og Knut Wigerts langsomme dveling av diksjonen under gullbuen. Her skjer det fort og ekspressivt, ofte i et voldsomt tempo. Griseblodet flyter og replikkene smeller. Sminkørene må ha en hard jobb.
Forestillingen er ni kvarter lang, iberegnet lang applaus, og den spilles i ett uten pause. Denne tiden går som et eneste pust og vi får knapt tid til å registrere at tiden går. Den flyr, løper med ekspressfart!
Nora og Helmer har det også travelt når de snakker. Replikkene slynges ut i voldsomt tempo. Dette er vår tids mennesker og vår tids tempo. At de ikke brukte mikrofoner må føres opp på pluss-siden. Kontakten er der. Vi kastes inn i det Helmerske hjem umiddelbartt.
Dekorasjonen avslører en leilighet på flere plan. Ved bruk av dreiescenen skapes luft i spillet, noen ganger går den raskt, andre ganger langsomt. Et stort akvarium tar mye av plassen frontalt hvor store gullfiskkarper svømmer omkring. I stykkets gang får de besøk, både Nora og Torvald tar seg turer opp i bassenget og gjør fiskene selskap med sin dykk. En stor fisk svømmer nysgjerring oppover buksebenet til bankdirektløren in spe, som om den har fått instruksjon.
Det er høyde over sceneoppbygget. Det er fascinerende å oppleve at spillet på denne måten kan foregå på flere plan samtidig. Mulighetene for raske kostymeskift og sminking er store ved denne sceneløsningen.
Ensemblet er ungt, til tider svært ungt. Skuespillerne har også en spenst og fysikk som er imponerende. Flere ganger blir spillet avbrudt av spontanapplaus fra salen enten det dreier seg om Anne Tismers stokkedans eller når dr. Rank gestaltet av Lars Eidinger kommer ned fra selskapet ovenpå og leverer en nærmest olympisk frittstående i sin avskjed til venner og livet den siste kvelden. Han er pærefull men framstiller ikke sin tilstand slik at vi skal le av den. Uansett ville dette være som å sette fliret i halsen, han avslutter med å legger de to visittkortene med svarte kors i postkassen.
Litt av forklaringen skyldes utvilsomt den sterke forankringen skuespillerkunsten – både fysisk og verbalt – har ved denne scenen. Skuespillerne forplikter å binde seg til teatret for flere år av gangen og har ikke anledning til å ta ekstrajobber med reklame, TV og film.
Innimellom snakkes det uten at det oversettes. Vanlig hussnakk, ungepludder, ting uten betydning, men noe vi umiddelbart føler hører hjemme i disse omgivelsene blant disse menneskene De tre ungene spiller levende og godt og greier også å få til noen sjarmerende ablegøyer i applausen.
Et lite minus er likevel slutten. Etter at vi i syv kvarter er blitt konfrontert med det ene ekspressive uttrykket sterkere enn det andre, blir det nesten noe patetisk over at Nora skyter ektemannen og velter han opp til fiskene. Jeg ville ha sett at hun fortsatte sin monolog og fikk gitt ham inn for hva det er verdt med kneisende nakke. Her er kanskje Ibsens tekst sterkere enn bruken av gun.
Den tyske originalteksten er likevel trykket i programmet. Grundighet kan man si.
Det er en familie Helmer av i dag vi møter. De er moderne på´alle vis. Oppsetningen spøker med antydningen om hva dette innebærer av et mulig trekantforhold med den aids-syke dr. Rank. Men husvennen blir direkte fysisk når han har Nora for seg selv. Torvald drar fram en Mac når han skal jobbe med oppsigelseslistene i banken. Hushjelpen har i stykket fått tittelen av au pair.
Det er fremragende spill over hele linjen. Vi har nevnt Anne Tismer og Lars Eidinger. Men jeg vil også trekke fram Jenny Schily som Kristina Linde, aldri har jeg opplevd denne rollen framstilt så levende og nærværende. Men det er urettferdig å trekke fram enkelte i en oppsetning som dette. Det er et fremragende ensemblespill over hele linjen.
Forestillingen sjokkerer og vekker stor ettertanke. I mange timer etterpå fortsetter den å gå rundt. En blir ikke ferdig med den etter applausen. Slik skal det være. Ibsen har sprengstoff i seg selv i våre dager.
Men det måtte en oppsetning fra Berlin til for å sette oss i det rette sjokket.
