Skandalløst

Heller ikke i år greide Svenska Akademien å gi årets Nobelprisen i litteratur til den mest innflytelsesrike og berømte poeten i verden i dag, Bob Dylan. I stedet gikk det til en svensk dikter som knapt er kjent utenfor sitt eget hjemland, og knapt nok der også.

Skandalen vokser seg større og større år for år. I lang tid har vi vært av den mening at Nobels litteraturpris skulle tilfalle Robert Zimmermann, bedre kjent under kunstnernavnet Bob Dylan. Men det bornerte Svenska Akademien har i altfor mange år hopper bukk over den mest innflytelsesrike og ikke minst seriøse poeten verden har sett de siste femti år.

Det har kanskje med å gjøre at han har valgt å uttrtykke seg på en måte som kanskje ifølge akademiske kretser ikke er det rette, gitaren og rockemusikken, og dermed har han i første rekke henvendt seg til ungdommen. Her har han helt siden 1960-tallet truffet store grupper med tekster og musikk som rammer, oppskaker og forvirrer. Og gjør det ennå. Vi må kanskje helt tilbake til Shakespeare for å finne en dikter som til de grader har kommet de store folkemassene i tale.

Han slo gjennom som folkesanger tidlig på 1960-tallet. Da dro han til New York for å synge på utestedene i Brooklyn og oppsøke sin helt Woody Guthrie som lå syk. Han var til de grader oppslukt av den tradisjonen This-Land-Is-My-Land sangeren hadde skapt – sammen med Pete Seeger – at han den første tiden omtrent bare sang talkin-blues og skarpe protestviser rettet mot krig, atomvåpen, rustningskappløpet, høyreekstremister og rasediskriminering. Så skarpe var mange av disse at de aldri ble utgitt på plate.

Men gradvis skiftet det. Etterhvert kom mer poetiske og drømmende sider fram, og ikke minst surrealistiske stemninger og en babelsk forvirring av ord. Du nærmest følte bokstavelig at han var sterkt produktiv, rimene og assosiasjonen bare ramlet ut av ham nesten så han ikke hadde tid til engang å uttale dem.

Han gikk gjennom mange perioder og mye av det han laget hadde skiftende kvalitet. Men han oppnådde det helt store i rockens historie når han skiftet ut den akkustiske gitaren med Butterfield Blues Band og Mike Bloomfield’s skingrende og rå gitar og Al Cooper’s orgelspill la seg over rillene. Dette resulterte i den kanskje beste rockesangen som noengang har vært skrevet, Like A Rolling Stone. Siden ble det The Band og resten av den historien burde enhver kjenne til.

Tekstene hans er ikke alltid lett å gripe fatt i, det er en merkelig absurd og forvirret verden han gir oss. Slik sett skiller han seg ut fra rockemusikere flest.

Vi har de siste femti årene hatt store øyeblikk med Dylan. Og la det være klart: det er tekstene hans som treffer med først det sosiale og brennende engasjementet, siden det absurde og surrealistiske.

Og de gamle gubbene i Svenska Akademien later som han ikke eksisterer. Vi må ærlig talt si at årets begrunnelse for å gi prisen til Tranström – «fordi, gjennom hans kondenserte, gjennomskinnelige bilder, gir han oss frisk tilgang til virkeligheten» – like gjerne kunne vært sagt om den absolutt fremste av poeter i verden i dag. Som altså ikke fikk prisen. Det er bare trist.