Skitt i Norge, leve Toten – Oslo Arbeiderparti og operasaken (II)

De hadde sjansen i helga, men brukte den ikke.

Oslo Arbeiderparti hadde årsmøte og dermed tidenes gyldne mulighet til å rette opp fadesen rundt sitt vedtak om at det nye operabygget for enhver pris skulle legges til gjørmehullet og trafikkmaskinen i Bjørvika.

Arbeiderpartiet har ikke fortjent et slikt vedtak fra sitt største lokallag. Det at vi i det hele tatt har en nasjonal opera, skyldes ildsjeler innen, nettopp, Oslo Arbeiderparti.

På 50-tallet drev de gjennom forpliktende vedtak om å opprette en nasjonalopera. De fikk også hus i ‘familien’, i Folketeaterbygningen på Youngstorget der Einar Gerhardsen og Håkon Lie styrte landet fra femte etasje, Martin Tranmæl propagandaen fra Arbeiderbladets lokaler i sjette og Jens Christian Hauge ordnet og trikset fra sine bakre posisjoner i baktrappa ved enden av gangen i femte.

Det var krefter i Oslo Arbeiderparti, anført av statsministerens frue Werna, som var pådrivere for å få nasjonaloperaen vedtatt opprettet og som sammen med kommunistene sørget for det nødvendige flertallet i Oslo Bystyre for å garantere penger til driften.

Så overtok Kirsten Flagstad som den første sjef – og etter førti år har lokalene blitt for trange.

Nå stiller Oslo Arbeiderparti seg sammen med kulturfientlige og populistiske krefter i det partiet vi helst ikke nevner ved navn, i en allianse som kan innebære at det enten ikke blir bygget ny nasjonalopera – eller at saken blir ytterligere utsatt.

Sånn sett stiller de seg helt på tverke av Arbeiderpartiregjeringens åreslange forarbeid med denne saken, som kuliminerte med Bondevik-regjeringens nylige framlegg om opera til Vestbanen som skal være ferdigstilt til nasjonens hundreårsjubileum i 2005.

Egentlig tror vi Arbeiderparti som sådan både er såpass edruelige og pragmatiske nok til å stå på den kurs de hittil har fulgt i operasaken. Og det betyr at Jagland sannsynligvis vil falle ned på samme standpunkt som partiets to siste kulturstatsråder, Åse Kleveland og Turid Birkeland. 

Men problemet er at Oslo Arbeiderparti har skapt betydelige komplikasjoner – ikke minst for seg selv.

Det kan også innebære et splittet parti i operasaken, noe som bare skader partiet selv.

Vi håper inderlig ikke at Arbeiderparti sentralt har tapt sin politiske fornuft og pragmatiske evner. Det ville være en ulykke om de tok på alvor det ulykksalelige prinsipperiet som rir Oslo Arbeiderparti.

For det Oslo-partiet gjør, er å ta Bjørnsons ord til sine: ‘Skitt i Norge, leve Toten’. Det er nemlig ikke operasak som Oslo-partiet er opptatt av. Snarere noe helt annet.

Som representanten fra Gamle Oslo uttrykte det: ‘borgera har i alle år tråkka på Oslo øst…’

Motivet for Oslo Arbeiderparti er ikke at de er så fryktelig engasjert og opptatt av operasaken. For dem er Verdi og Wagner og publikums opplevelse av operakunst revnende likegyldig.

Her er det lokalpolitiske interesser som skal ris. Man er, med god grunn, fly forbannet på styresmakter – for en stor del deres egne – som i åresvis har dyttet trafikkmaskiner, forurensning og forslumming over på de østlige bydeler. Man er forbannet over den økende kriminaliteten – og under ligger ganske sikkert også en ikke uttalt fremmedfrykt.

Slik sett er de med på å gjøre en nasjonal sak til et lokalpolitisk anliggende. Det er forstemmende.

Derfor er det oppløftende at såpass mange ledende Arbeiderpartipolitikere som Gro Balas og Rune Gerhardsen på årsmøtet i helgen, engasjerte seg i Vestbane-alternativet.

Det lover også godt for den videre behandlingen av saken at kronprins Jens Stoltenberg åpent gikk ut og sa at han ikke mente seg forpliktet til å ri lokalepolitiske prinsipper når nasjonale spørsmål sto på dagsordenen. Sagt i klare ordelag: han forbeholdt seg retten til å stå fritt i saken når opera-meldingen kom opp til behandling i Stortinget.

Dermed burde resultatet være gitt.

Og Oslo Arbeiderparti sitter tilbake med Svarte-Per.

I selskap med Jan P. Simonsen,

Vi håper det gir tid for ettertanke.