Sibelius: Skogrået – for første gang på CD/plate
Lathi symfoniorkester,dir.: Osmo Vänskää (BIS)
Dette må være den største nyhet på den internasjonale musikkarenaen hittil i år. For oss som kanskje ikke er fullt så engasjert i vidundersangerne Alagna/Giorghieu‘s inngåtte stjernepakt og tilhørende CD-innspillinger, er dette tingen: Et komplett ny CD-innspilling av et til nå nesten uhørt orkesterverk av Sibelius.
Så kraftig, fascinerende og spennende at det er helt utrolig at det har ligget nedgravd i arkivene i så å si hundre år.
Og ganske vanvittig at en komponist med enten altfor strenge krav til seg selv eller mot normalt senket selvtillit kunne sette klausuler mot oppføring av slik musikk.
Dette er musikk fra samme tidsepoke som Karelia-suiten og En Saga. En fornemmer helt fra hornsignalet i åpningen at det er øst av samme kilder som frambrakte de første store orkesterverkene til Sibelius, og som endte opp med Finlandia og Stjernesangen.
Et utrolig verk! Hverken tidsmessig sentimentalt utflytende eller overdådig med orkestereffekter.
Det plasserer seg trygt som en verdig oppfølger av En Saga (1892), og det er ikke noe ved verket som tilsier at dette er en annenrangs komposisjon Sibelius ikke skulle være bekjent av. Tvert imot, i forhold til eksempelvis Kullervo er dette en stram komposisjon med fine farger og flott orkestrering, og det kjeder ikke.
Om man skal vise et snev av forståelse for komponisten må det være at verkets siste halvdel ikke har samme intensitet og feiende stemning som åpningen, men dog….
CD’en inneholder også den ‘kjente’ utgaven av Skogsrået (Skognymfen); et ti minutters melodrama holdt i senromantisk stil og med Lasse Pöysti som forførende forteller.
22 minutter med ‘ny’ Sibelius, spilt første gang på over hundre år. Kunne man ønske seg noe bedre?
Møte med Sibelius ‘åttende’ symfoni
Bruckner gjorde det – hans symfonier eksisterer gjerne i opptil 3 – 4 utgaver. Prokofievs fjerde eksisterer i to ganske forskjellige versjoner. Som en rekke andre komponister ble Sibelius aldri ferdig med verkene sine. Revidering fulgte på revidering, og hardest omskrevet ble den femte symfonien.
Når originalversjonen fra 1915 nå foreligger på nyinnspilt CD med Lathis Symfoniorketer og Osmo Vänskä, er det ikke for mye å påstå at Sibelius faktisk skrev åtte symfonier – i hvert fall syv og en halv – for de to versjonene av den femte er svært forskjellige fra hverandre.
Vi kjenner igjen temaene og en del av fraseringene fra den mer spilte 1919-versjonen. Men her er det mye nytt. Såpass mye at det ikke er å ta i for sterkt å påstå at av den femte symfonien for ettertiden bør eksistere i to forskjellige versjoner. Følgelig skrev Sibelius ikke syv, men åtte symfonier. Den niende (eller åttende) hev han som kjent på peisen.
Men denne er for evig bevart – og foreligger i en delikat innspilling med Lathis Symfoniorkester på BIS.
Symfoniorkestre fra Norden befestiger dermed sitt sterke grep om Sibelius på det internasjonale CD-markedet. Fra før har Gøteborg Symfoniorkester laget praktfulle og akkustisk fascinerende innspillinger av hans symfonier og de fleste orkesterverkene på BIS. Oslo-filharmonien har gitt ut tre CD’er (EMI) med symfoniene 1, 2, 3 og 5, den siste (3 og 5) kom nå i vinter. Innspillingene er blitt opphøyet til nærmest guddommelig status av internasjonale kritikere. Nå kommer finnene og Lathis Symfoniorkester med en verdig utfylling.
