Premiere Nationaltheatret 16.11.2011. Reza: Kunst.
Kim Haugen, Mads Ousdal, Trond Espen Seim, regi: Kjetil Bang-Hansen.
La det være sagt med en gang: Yasmin Reza skriver ikke dramatikk som etser seg inn som søyler i litteraturhistorien. Hun beveger seg trygt i det franske landskapet sitt med skravleteater om små og store viderverdigheter og et og annet som det kanskje kunne smake fugl av, men som i grunnen ikke er annet enn lettbeint salongkomedie.
Men like under tekstene finnes det likevel et lite rom for alvorlig ettertanke og når hun serverer situasjoner, personer og tekster på en slik måte som hun gjør i dette stykket, blir dette en lekkerbisken for normalt gjøglende skuespillere. Og når tre av de fremste som er i Nationaltheatrets stall får dette mellom hendene, blir det storartet teater. Du ligger paddeflat og ler og humrer deg tvers gjennom de halvannen timene forestillingene varer. Du har rett og slett en fornøyelig aften i teatret, skravleteater og salongkomedie til tross.
Den ansvarlige for anrettingen og det høye tempoet er regissøren, Kjetil Bang-Hansen. Det er uten tvil det høye turtallet parret med skuespillernes tilstedeværelse og energi som gjør denne forestillingen til en teaterkveld som setter deg i godt humør. Midtveis i forestillingen blir vi vitne til et råshow av Kim Haugen. Han avleverer et ekstatisk fyrverkeri av en monolog som ikke bare en gang, men to ganger fører til spontane utbrudd av applaus i salen.
Du må også ta med deg at stykket faller nesten formidabelt mot slutten da Reza ikke helt makter å føre mot slutten dette som skulle bli en handling som dreier seg om vennskap og forsoning – og til hvilken pris?
En av dem har kjøpt et maleri for fire hundre tusen som er fullstendig hvitt. En annen mener at det trett og slett er dritt, at han er falt som offer for dyrkingen av det modernistiske. Den tredje er ‘dotten’, som for å glede begge delvis er enig med først den ene, så den andre. Så starter krangelen, forviklingene og beskyldningene. Svigermødre, stemødre og ektefeller dras inn i en salig blanding. Det går så langt som til fysiske konfrontasjoner.
Solide skuespillere som vet hva de holder på med gjør dette til en stor forestilling og Kjetil Bang-Hansens tempo skaper det rette drivet.
Forestillingen gikk på Nationaltheatret for fjorten år siden. Vi husket faktisk ennå replikkene da de igjen dukket opp. Vi skal ikke sammenlikne oppsetninger over så lang tid, det kan bli urettferdig, men vi skal ikke underslå at årets versjon er frisk, humørfylt og preget av høyt turtall. Du kan ikke annet enn å bli i vanvittig godt humør av et teaterbesøk.
Yasmin Reza har de siste 10-15 gjort stor karriere med sine teaterstykker. Hun er også skuespiller og regissør. Hun er født og oppvokst i Paris av jødiske foreldre, en iransk ingeniør og en ungarsk fiolinist.
Noe alvor? Glem det. Dette er lettbent skravleteater etter fransk mønster og utgir seg egentlig heller ikke for noe annet. Men det er en drivende god oppsetning med skuespillere på høyt gir. God fornøyelse!
