Rossini: Italienerinnen i Algerie (L’Italiana in Algeri).
Terje Stensvold (Mustafa, Bey av Algerie), Ann Hallenberg (Isabella “italienerinnen”), César Gutierrez (Lindoro), Hege Gustava Tjønn (Elvira), Ingebjørg Kosmo (Zulma), Ole Jørgen Kristiansen (Ali), Enzo Florimo (Taddeo), Kirsten Bjaaland (en ape).
Regi: Michael Hampe.
Den Norske Operas kor og orkester dir.: Francesco Corti, scenografi: Maurio Pagano.
Premiere Den Norske Opera 28.11.1998 (norsk førstegangsframføring).
Det holder – men det er hårfine balanse mellom det banalt idiotiske og det mesterlige. Seieren haler Rossini land – med sine praktfulle ensemble-scener.
Egentlig skal man ikke ta en slik oppsetning på alvor. Den skal ikke anmeldes på annen måte enn å stille spørsmålet: var det morro eller var det ikke?
Javisst var det morro! Men det spørs om litt over to timers morskap i selskap med Rossinis musikk er nok til å bære den helt store interessen hele veien.
Forestillingen, som er fra operaen ved Köln, er et visuelt praktskue å oppleve i dekoren til avdøde Maurio Pagano. Med unntak av for lange pauser mellom skiftene – hvorfor kunne man ikke sprite opp med innlagt mellomaktmusikk som Rossini har så mye av? – kunne man nesten nyte forestillingen bare av det behagelige synet av de solfylte fargene og kostymene alene.
Det som er å tilføye er at Terje Stensvold og Ann Hallenberg sto i en særklasse av sangerne, førstnevnte som den tyrkiske hersker av Algerie som vil ‘ha seg’ et italiensk kvinnefolk. Og det får han til gagns i rollefiguren til Isabella i skikkelse av Ann Hallenberg – som blant annet gjorde den suksessrike Carmen ved Folkoperan i Stockholm forrige sesong.
Herlig koloratur i stemmeløpene og godt humør preget henne. Men ble det troverdig hvordan hun snodde den kåte haremeieren trill rundt? Alldeles ikke, for det var slett ikke meningen.
Nevnes må også bey’ens ape, framstilt eller rettere, danset av spenstige Kirsten Bjaaland. Et artig innslag!
Ellers var operaen for en gangs skyld ekstra uheldig med 1-2 av de øvrige mannlige rollene, de var rett og slett for tynne i stemmevolum og bleknet helt i gjøgleriene og ensemblene på scenen.
Om dette blir samme suksess som Barberengjenstår å se. Selv med samme komponist og instruktør.
Med nyberget statsminister til stede i salen må vi nok dessverre minne om at det var første gangen denne sentrale Rossini-operaen ble spilt i vårt opera-fattige Norge. 186 år etter førstegangsframførelsen.
Dermed har vi nok en gang fått vist at vi er skikkelig ute i periferien.
