Ibsenfestivalen 2006 Nationaltheatret 1.9.
John Gabriel Borkman
Gjestespill fra Dramaten, Stockholm, John Gabriel Borkman – Jan Malmsjö, Fru Gunhild Borkman – Marie Göranzon, Erhart Borkman – Jon Karlsson, Frøken Ella Rentheim – Agneta Ekmanner, Fru Fanny Wilton – Elin Klinga, Wilhelm Foldal – Magnus Ehrner, Frida Foldal – Suzanna Dilber, Fru Borkmans husjomfru – Hulda Lind, Jentene – Sofia Moberg/Ella Calais, Ellen Moberg/Andrea Calais, Regi: Hilda Hellwig
På forrige Ibsenfestival i 2004 hadde Sebastian Hartmann stor suksess med sin direkte video-versjon av John Gabriel Borkman. Forestillingen vakte jubel og den unge tyske regissøren mottok også Hedda-prisen for den. Men hans grep vakte også reaksjoner. Fremst blant de som ikke likte denne oppsetningen var Wenche Foss som marsjerte ut i pausen til store oppslag i kjendispressen.
Det spørs om Wenche Foss ville reagere på tilsvarende måte med denne oppsetningen. Riktignok er den i regi av Hilda Hellwig som trygt kan sies å være Sveriges svar på Stein Winge eller for den saks skyld Sebastian Hartmann. Hun har ikke akkurat framhevet seg som talskvinne for det tradisjonelle teatret gjennom årene. Vi husker hennes Othello på Det Norske Teatret i 1996 eller Lulu i Helsinki. Ikke akkurat familieforestillinger!
Men dette er en oppsetning som er tvers gjennom tradisjonell i enhver betydning. Her er ingen gimmicks, ingen nye tricks eller fancy vrier. Det eneste måtte i så måte være snøværet som faktisk liknet mer ekte – dog usmeltbar – snø enn de papirbitene vi vanligvis har sett flagre over scenen.
Hilda Hellwig har holdt seg til det tradisjonelle. Her er teksten så å si uberørt. Forestillingen varer tre og en halv time. For oss som etterhvert er blitt vant med Ibsen under helt andre forhold – med Hedda Gabler på Amfiscenen om det mest outrerte eksemplet – ble dette overraskende. Men også en nytelse.
For det er ikke til å stikke under en stol at egentlig gjør Ibsen seg best som Ibsen. Hans tekster framstår best slik han hadde ment dem. Uforkortet, ubearbeidet, uten noen moderniseringer.
Dermed blir dette en Ibsen-oppsetning vi kan sette et kryss i taket for som den første ekte Ibsen-oppsetningen ved denne Ibsen-festivalen. At det merkelig nok er Hilda Hellwig som står bak den må vi bare tilskrive den forunderlighet livet – og Ibsen! – av og til kan gi oss.
Men Ibsen i all sin velde, tre og en halv time, med mye stillstand i to og en halv akt, blir også en tung forestilling å komme gjennom. Den krever sitt av tilskueren. Og har man ikke sine øyeblikk i løpet av disse timene, er det merkelig. Men på slutten begynner ting å skje. Dreieskiva begynner langtsomt å bevege seg. Snøen begynner å falle, scenesnø som du aldri har sett maken til før. Raset blir en lang sklie som John Gabriel deiser ned.
Først og fremst er dette en oppsetning med fokus på skuespillerne og ordet. Teksten blir viktig. Først og fremst er det skuespillerne, i første rekke Jan Malmsjö og Marie Göranzon som bærer dette. Noen ganger bet vi oss merke i hvor utspekulert dyktige de kunne være med uttale og diksjon. Ordene ble båret fram under gullbuen som den reneste kunst i Knut Wigerts ånd.
Det lille nye grepet Hilda Hellwig gjorde var å la to hvitkledte småjenter, som for å illustrere tvillingssøsterene i deres oppvekst, gli fram og tilbake over scenen hånd i hånd. En flott kontrast til de to sjalu og kranglende søstrene i sine voksne liv. Mer skal ikke til!
Denne oppsetningen ble som en nytelse nettopp fordi den kommer som bestilt i en festival der Ibsen-opprenskningen – med Hedda i ekspressfart på en time hittil er høydepunktet – har fått florere. Kanskje derfor varmet den oss i særlig grad, selv om det ærlig må innrømmes at det ble tungt av og til. Men slikt tåler vi, godt teater skal også kreve sitt av tilskueren!
