Solid Giovanni

Den Norske Opera & Ballett 22.3.2014, Mozart: Don Giovanni, Michael Nagy, Davide Luciano, Alexandra Deshorties, Nina Gravrok, Marius Roth Christensen, Ingeborg Gillebo, Yngve Søberg, Magne Fremmerlid, regi: Thaddeus Strassberger, musikalsk ledelse: Patrik Ringborg

Don Giovanni på Den Norske Opera & Ballett er først og fremst en solid oppsetning. Det er spenst og fylde i musikken, flotte og individuelle sangprestasjoner og i det hele tatt lagt til rette for at vi skal ha en storartet opplevelse med Mozarts eneste tragiske opera – opera seria. Noen få skjønnhetsfeil hemmer imidlertid. Det skal vi komme tilbake til.

Uansett er det en flott oppsetnings som operaen har all grunn til å være stolt av. Det er først og fremste musikken – og tilretteleggingen av den – som bærer denne oppsetningen.

Mozart har i denne operaen tatt utgangspunkt i legenden om Don Juan, kvinnebedåreren som også hadde et motstykke til sagnomsuste Casanova. Budskapet han med ettertrykk serverer oss er at en sjebne med døden som Don Giovanni – Don Juan – møter til slutt er det minste en slik fyr kunne ha ventet, slik han ødelegger kvinners følelsesliv og narrer og bedrar verden rundt seg eller rett og slett tar livet av de som står i veien for ham.

Men tegningen er også tosidig. Don Giovanni framstilles med sjarm slik at vi på en måte skal føle med ham og få et bilde av den lidenskapen som kvinnene har for ham. På den måten framstår skikkelsen også som noe alle og enhver av oss kan kjenne seg igjen i. Dramaet blir menneskerlig, hovedpersonen blir en slags adelig frifant, en person med både gode og dårlig sider. 

Men det er de dårlige sidene som er de mest framtredende, og det er også de som gjør at han til slutt blir innhentet av sin sjebne ved å møte døden og helvete og bli fortært av flammenes rov.

Det er først og fremst en sterk musikalsk åpenbaring vi møter i denne oppsetningen. Operaorkesteret, forminsket til ‘Mozart-størrelse , spiller som aldri før. Elegant, lekende og fulltonende. Den unge svensken, Gøteborgoperaens Patrik Ringborg hevet dirigentpinnen. Han har et usedvanlig godt grep om dette og entusiastisk får han fram orkesterets beste kvaliteter.

Sangsolistene er fremragende, særlig de to i hovedrollene, Michael Nagy som Don Giovanni og Alexandra Deshortiessom Donna Anna. De har begge stor stemmekraft som de kontrollerer og bruker godt. Det er herlig å oppleve dem. Vi må også her føye til Don Giovannis tjener, sunget av Davide Luciano, som en herlig gjøglende firgur.

Vi skal heller ikke glemme de norske sangerinnene Nina Gravrok og Ingeborg Gillebo. Også de gir oss sangkunst av fremste kvalitet. Marius Roth Christensen er også en flott overraskelse.

Det er dette som er styrken ved oppsetningen, god musikalsk tilrettelegging og flott sangkunst. Dette gjør det til en solid opplevelse, en Mozart vi kommer ut av det med godt humør!

Men det er også en del å trekke for i oppsetningen. Først og fremst for at regien haltet en god del i første akt. Her ble det noe usammenhengende og vi hadde litt problemer med å sortere opptrinnene og personene fra hverandre. Manglende fasthet og grep i denne delen av oppsetningen peker klart nedover, men vi må understreke at når vi kom til annenakten opplevde vi det motsatte, et intenst og strengt nærvær som førte fram mot den sterke og dramatiske avslutningsscenen.

Og det er her vi også har noe å anføre. Scenen faller riktig og dramatisk inn og gjør et sterkt inntrykk. Men hvorfor kunne man ikke ha gjort noe mer ut av det? Hvorfor tok man ikke i bruk alle de tekniske hjelpemidlene som den nye flotte scenen kan tilby? Eksempelvis la Kommandanten i all sin velde stige opp fra underverdenen bokstavelig talt? Et geværskudd eller to blir ganske enkelt for puslete. Don Giovanni skal ha møtt sin sjebne fortærendes av helvetes flammer. Hvorfor ikke gjør dette mer spektakulært?

Det er også en mindre ting. En av scenene kunne til forveksling likne på Tannhäuser for noen år siden med frelsesarme-soldatene. Men dette er egentlig småplukk.

Dette er noe som trekker helhetsbildet noe ned. Motsatt er det musikken og tilretteleggingen av den som trekker sterkt opp, vi understreker, meget sterkt. Mozart lar oss høre mange herlige arier. Humor er det også plass for. Et par snutter av Stravinskijs Vårofferet smetter inn et sted. Herlig. Morsomt!

Alt i alt, en solid oppsetning og en stor opplevelse venter i Bjørvika for den som går på denne forestillingen som vi kan anbefale på det varmeste!