Solid trøkk

Premiere Den Norske Opera & Ballett 14.12.2011 Verdi: Macbeth, Claudio Sgura, Itziar M. Galdos, Magne Fremmerlid, Daniel Johansson, Brenden Gunnell, Christel Elisabeth Smith, Jens Erik Aasbø, Natanel Vasile Uifalean, Øystein Skre, Roald Nygård, Sondre Paalgaard, Andreas Johan Augustinius/Aksel Frisnes Peter Andersson, regi: Stein Winge

Macbeth er et drama med et enormt trøkk slik vi opplever i Bjørvika. Det er en makesløs forestilling hvor komponisten må tillate seg av å ta mye av æren for at dramaet framstår med den kraften som vi opplever.

En kan gjerne si at Shakespeare’s drama i seg selv gjør et sterkt inntrykk, så sterkt at det faktisk er omgitt av overtro i teaterkretser. Men forsterket med dramatisk musikk blir det noe langt annet og så mye mer.

Klarere kan ikke forskjellen mellom teater og opera vise seg. Teater blir en ussel bleikfis i sammenlikning når Verdi tråkker til med fullt orkester og mørke klanger og gjør dramaet til noe langt større, til noe vibrerende og skjelvende utenomjordisk.

Ta da med at Bjørvika-operaens mektige akustikk har en stor del av æren for resultatet.

Det er også mye her forskjellen mellom den elleve år gamle oppsetningen fra Youngstorget og dagens Bjørvika-utgave ligger. Vi hadde stor sans for den forrige versjonen. Som med de andre Shakespeare/Verdi-oppsetningene som Stein Winge signerte på denne tiden var dette en oppsetning som hvilte på dramatikken. Ja, du kunne endog lene deg tilbake og riktig nyte det dramatiske forløpet, i den grad dramatikk kan nytes.

Men med Bjørvika blir det noe langt annet. Her slynges de kraftige klangene mot deg fra orkestergrava og hele forestillingen bindes sammen av et musikalsk sug som tar skikkelig tak i deg. Fra første stund i hekseskogen opplever vi hvordan malmfulle klanger – forsterket av de mørke stemmene til Claudio Sgura og Magne Fremmerlid – vibrerer mot deg.

På oppsetningen fra ti år tilbake husker vi hvordan vi delvis kunne irritere oss over Verdis noe lettfattelig omgang med musikken. Her var tilløp til italiensk janitsjar blandet opp med det vi rett og slett kunne kalle sydlandsk hopsasa i denne operaen som faktisk tilhører en av komponistens tidligere verk. Men i Bjørvika var dette som blåst bort. Musikken er den samme og passasjene med janitsjar og hopsasa var der sikkert ennå, men slik musikken ble tilrettelagt av John Fiore forsvant dette i dypet av de dramatiske klangene.

Egentlig er det samme oppsetningen signert parhestene Stein Winge/Tine Schwab. Vi kjenner igjen de grønne flatene. Genialt, for å utstyre dette dramaet med blodets farge rødt, ville bli for lettvint og patetisk. Men å erstatte med komplementærfargen grønt gjør at det ikke blir for overtydelig. Dessuten er jo grønt håpets farge, og det er håpet om en bedre framtid vi klart assosierer med i de siste scenene.

Ingen kunne vel unnlate å trekke assosiasjoner med det som i dag foregår i Syria eller har skjedd i Midt-Østen det siste halvåret med den mektige korscenen i åpningen av fjerdeakt hvor folket synger ut i fortvilelse over makttyrannen og over å ha mistet sine kjære. At de også bærer bilder av sine pårørende, forsterker dette. Jeg så faktisk bare arabisk-liknende eller for den saks skyld palestinske fjes, men det er selvsagt slik man ser det, slik forestillingen hensetter deg.

Stein Winge/Tine Schwab har forholdt seg til å gjøre en helt ny oppsetning. Mye av det gamle er i behold, men mye er også forskjellig. For eksempel taes Macbeth livet av med et skudd og ikke håndvåpen. Bjørvika-operaens tekniske fasiliteter er selvagt tatt i bruk, men dempet og ikke for overtydelig. Mesteparten av spillet foregår i et stort mørkt rom med stor flate, bare med de mørker skogene og vanvarets mareritt gjemmende seg i svakt illuderende sidekulisser.

Engelske skuespillere av den riktig trauste og overtroiske sorten vil ikke ta ordet Macbeth i sin munn. Det betyr ulykke og det som verre er. Derfor omtales stykket gjerne som ‘the scottish play‘. Vi skal ikke legge for mye i dette men bare nevne at sist Macbeth hadde premiere på Den Norske Opera i 2000 valgte daværende statsminister Bondevik samme dag å stille kabinettspørsmål og trekke seg som regjeringssjef. Denne dagen, 14. desember 2011, var statsministeren på Sydpolen og Oslo bystyre sa et endelig farvel til den skandalløse Lambda-bygningen som var tenkt henge over Bjørvika-operaens som et skakk-kjørt troll og nærmeste nabo. Hvordan man vil tolke dette, som en ulykke for Munchs kunst, eller som en lykke for de i byen som ikke vil ødelegge bybildet med heslig arkitektur, eller som en seier for Bjørcika-operen, må bli fritt opp til enhver. Eller at rødt blir grønt, tolkningene er frie.

Det er som sagt John Fiore som må bære hovedansvaret for den musikalske tilretteleggingen og dermed også helhetsresultatet av denne forestillingen. Han evnet å få fram det dramatiske i musikken på en mesterlig måte, faktisk i den grad at det tok luven av omtrent alt annet. Dermed ikke sagt at regien var anonym, men her merket vi at i en opera er tross slt musikken det viktigste, og her fungerte det slik at dramatikken i musikken faktisk ble oppsetningens drivende kraft.

Av sangerne må vi spesielt framheve Itziar M. Galdos og Claudio Sgura. Som Lady Macbeth eide Itziar M. Galdosoppsetningen før pause og i de to siste aktene tok Macbeth og Claudio Sgura over med sterk innlevelse og stemmekraft. Skal man rose regien må man faktisk gjøre det spesielt her, for det var tydelig at det var sterk kjemi mellom regissør og hovedrolleinnehaver, noe vi så på applausen da aktørene snublet i Tine Schwabs trappetrinn og teppet holdt på å treffe dem i hodet. Et øyeblikk trodde vi at dette var nok et av Stein Winges påfunn.

Men vi må også framheve Magne Fremmerlid og det nye funnet Daniel Johansson som fra denne sesongen blir å finne blandt Bjørvika-operaens solister.

Alt i alt, en sterk oppsetning. Selv om det er jul, kan man glemme kosen for en kveld og heller ha en sterk opplevelse i selskap med Shakespeare, Verdi, John Fiore og Stein Winge!