Premiere Det Norske Teatret 5.7.2003
Fosse: Sonen
Joachim Rafaelsen, Jon Eikemo, Ulrikke Greve og Nils Sletta
Det Norske Teater er her igjen med en forestilling av Jon Fosse. En forestilling hvor nyansene, de ørsmå bevegelsene, tonefallet og det uuttalte dominerer.
Åpningsscenen gjør at vi får følelsen av å stå utenfor vinduet til hvilken som helst familie og kikke inn. Vi er langt fra teaterscenen, og dette grepet holder seg igjennom hele forestillingen. Det vi ser bak persiennene er et godt voksent par som bor ute på landet i et fraflyttningsdistrikt. Det er mørkt over alt, det er bare hos naboen, en drikkfeldig enkemann, og hos dem det er lys.
Det evig tilbakevendene temaet er mørket og de tomme husene, og om sønnen som forsvant ut av huset er dag. De har ikke hørt fra han på minst 1/2 år og naboen sier at han sitter inne. Det er mye savn og fortvilelse i den undringa, kan naboen ha rett.
Så dukker han opp en kveld. Det blir ingen direkte velkomsfest, det ligger for mye uuttalt i mellom dem. Naboen kommer med whiskyflaska si for å bivåne den store hjemkomsten til den bortkomne sønnen. Det blir ikke helt som de har forventet, hverken faren, moren naboen eller den bortkomne sønnen.
Scenografien peker seg ut. Den er enkel , minimalistisk og understreker på en direkte måte stykkes tema og dybde. Det er et nesten nakent rom, et rom for de små bevegelser og redselen for de store faktene og de høye stemmene.
Jon Eikemo som faren har en tyngde og en ro som gjør rollen.
Et stykke å glede seg til og å grøsse over.
