Sopranenes triumf

Den Norske Opera & Ballett 18.10.2014. Mozart: Don Giovanni. Ildebrando D’Arcangelo, Ann-Helen Moen, Marcell Bakonyi, Nina Gravrok, Marius Roth Christensen, Caroline Christensen, Caroline Christensen, Aleksander Nohr, Jens-Erik Aasbø, regi: Thaddeus Strassberger. Dir.: Antonino Fogliani

For andre gang i år spilles Don Giovanni på operaen i Bjørvika. Siden vi så den sist, på våren i forrige sesong, har lite forandret seg og vi sitter vi igjen med mye av det samme inntrykket av selve oppsetningen: i hovedsak bra men med noen skjønnhetsfeil.

Det som avgjort er nytt er hovedrolleinnehaveren Ildebrando D’Arcangelo, en virkelig kraftfull og stor stemme. Det sakk rett og slett i oss første gangen vi hørte ham tidlig i førsteakt. Hans volum, både i stemme og i det rommet han fyller på scenen, bidrar til å rette opp litt av den misbalansen som lett kan oppstå i denne operaen mellom tittelrolleinnehaver og hans tjener Leporello.

For her har Mozart og hans librettist da Ponte skapt et aldri så lite problem: Leporello er gitt en rolle hvor han har anledning til å briljere med gags og påfunn, og på den måten faktisk være i stand til å ta luven fra sin herre og mester, også stemmemessig. Hadde denne operaen vært skrevet i nyere tid, ville sikkert dramaturger på et tidlig tidspunkt ha grepet inn overfor dette.

Men misforholdet gjør seg ikke så mye gjeldende i denne årets andre oppsetning som det gjorde i den første. Selv om vi nok kunne merke en viss tendens til misbalanse i førsteakten, retter det seg fort opp etter pause. Her må vi ikke underslå Marcell Bakonyis rolle. Han er praktfull som tjeneren Leporello og bidrar til at vi sitter igjen med å ha opplevd en opera med to flotte mannlige sangere i to av de viktigste mannsrollene.

Herved vil vi ikke underslå at årets oppsetninger av Don Giovanni viser noe langt gledeligere sett med norske øyne: vi har fått et lag av sopraner her hjemme som er fullt på internasjonalt høyde. Dette viste Ann-Helen Moen og Nina Gravrok i går. Når vi tar med at Ingeborg Gillebo sang i oppsetningen vi så i mars, understrekes dette med ettertrykk. Hun debuterte nylig på verdens fremste opera, Metropolitan i New York, til strålende kritikker, bare få måneder siden hun hadde stått på scenen i Bjørvika.

Vi kunne føye på den sterke manifestasjonen vi fikk av norske sopraner på de to siste oppsetningene av Hoffmanns eventyr. Her gikk noen av de samme igjen på rollelista.

Vi har derfor ingen betenkeligheter med å karakterisere denne sesongens oppsetning som en triumf for våre hjemlige sopraner.

Vi skal i denne sammenheng ikke unnlate å nevne Tromsø-jenta Caroline Christensen som her synger i Bjørvika-operaen for første gang. Kanskje tynget litt av stundens alvor, men hun tok det drabelig igjen i scenisk sjarm og innevelse. Særlig en av scenene i annenakt med Mazeppo var flott. Den var gripende og beveget oss faktisk en stor del.

Dessverre må vi nok si at vår kanskje sterkeste innvending mot vårens oppsetning preget også denne forestillingen. Den avsluttende flate scenen hvor Don Giovanni skal fortæres av helvettes flammer, som det faktisk synges i teksten, er i behold også her.

Det blir som å oppleve et slags coitus interruptus, en avbrudt hyrdestund.

Vi ble like skuffet denne gangen som vi ble det i mars. Dette rimer ikke. Når Mozart lar musikken stige til dramatiske høyder og lange dvelende klanger skal meisle ut denne helvetteesfortæringa, spretter en kall opp med en maskinpistol og knerter ham ned som om det var et aldri så lite mafia-oppgjør.

Når vi tenker på hvilken enorme muligheter den nye scenen i Bjørvika har til å visualisere slike dramatiske effekter som vi flere ganger har opplevd tidligere, må vi si at vi rett og slett ble sterkt skuffet. Da hjelper det lite at Jens-Erik Aasbø i sitt livs rolle i de knappe sangpartiene Kommandanten har på slutten, er overbevisende flott i sin langsomme og dvelende gjennomføring av rollen.

Vi hadde nesten sagt at dette er nesten for urettferdig for teknikernes del. De får ikke vist hva de virkelig er i stand til med denne oppsetningen.

Frelsesarme-gags har vi også opplevd tidligere i Tannhäuser og hva politiet hadde å gjøre på scenen under store deler av forestillingen slo ikke helt an hos undertegnede selv om det nok må sies at det var på plass et par steder.

Det må også tilføyes at vi syntes førsteakten i så måte var noe ujevn, men rettet seg betydelig opp etter pause.

Vi må ta med noen ord om publikum, dessverre. For mange ganger følte vi her som på andre forestillinger, at det blir noe vanemessig halv-slapt ved applausen bak hvert sangnummer. Det blir rett og slett for dvaskt! Hvorfor ikke litt mer bevegelse, jubel eller for den saks skyld også buing? Jeg kan ikke huske å ha hørt buing i Den Norske Opera siden premieren på Lohengrin i Folketeateret i sin tid og det er noen år siden nå.

Slike pliktoppfyllende øvelser vi opplevde i går før pause, etter pausen kom jubelropene (!), er som å være på ettermiddagsjazz en stille lørdag på Nilsen. Det blir for dafft.

Det samme kan sies om de stadig gentatte kneøvelsene helt mot slutten. Hvordan skal man skille det helt fremragende fra det gode men ikke helt fremragende? I går hadde norske sopraner og en krafffull tittelrolleinnehaver og hans tjener krav på slik honorering, men hvordan få det fram på ekte og varmt vis når publikum med sin opp-og-ned øvelser allerede har ødelagt en slik mulighet ved tidligere anledninger?

Det er mye flott å oppleve ved denne oppsetningen, ikke minst for tittelrolleinnhaveren sin del. Men også for de norske sopranene. Bare av denne grunn er operaen i Bjørvika verdt et besøk.