Premiere Den Norske Opera 15.2.2003 Tsjaikovskij: Spar Dame (Pikovaja Dama), Vitali Taraschenko (Herman), Carsten Stabell (Grev Tomskij), Trond Halstein Moe (Fyrst Jeletsky), Arild Helleland (Tsjekalinskij), Magne Fremmerlid (Fyrst Surin), Thor-Inge Falch (Tsjaplinskij), Ole Jørgen Kristiansen (Narumov), Svein Erik Sagbråten (Seremonimester), Diane Pilcher (Grevinnen), Ingjerd Oda Mantor (Liza), Hege Høisæter (Polina), Tone Kruse (Guvernanten), Helene Jarlsrud (Masja); Den Norske Operas kor og orkester, dir.: Olaf Henzold regi: Richard Jones/Annilese Miskimmon/Linda Dobbel
Et gjensyn med Tsjaikovskijs Spar dame. Det var snart 35 år siden denne operaen sist ble vist her, og dette er en ny produksjon. Det vil si, ny og ny. Produksjonen er et samarbeidsprosjekt med den walisiske nasjonaloperaen, Toronto og Bologna. I Cardiff hadde denne versjonen premiere for to og et halvt år siden med Richard Jones som instruktør. Men de to som hadde ansvaret fror tilretteleggingen her hjemme – Annilese Miskimmon og Linda Dobbel – har arbeidet sammen med ham i åresvis og har fulgt denne produksjonen verden rundt.
Det er kanskje her feilen ligger. For det er ikke til å stikke under en stol at det ikke alltid er like vellykket å overføre en turneproduksjon fra Wales og nærliggende trakter til all verdens kanter. Nå bærer ikke denne produksjonen akkurat preg av å være laget for turne som den opprinnelig var. Men den mangler spenning, intensitet og det nærvær en sceneoppsetning må ha.
Vi husker å ha opplevd en dekorasjonsstørrelse beregnet for små spillesteder – og atskillig trangere enn på Youngstorvet – i og rundt Sør-England for et par år siden. Den gangen skapte ikke Cavalleria Rusticana det rette visuelle inntrykket.
Nå har vi instruktøren mistenkt for å være bevisst provokatorisk i sitt opplegg. Det skjer ikke noe interessant på scenen før etter to timer og tre kvarter og først etter tre timer tar oppsetningen søkkende tak i en. Særlig den siste scenen gir en brennende opplevelse.
Men da var det for sent. De etterhvert glisne benkeradene ga klar beskjed. Og allerede under første bilde i første akt begynt folk å forlate forestillingen, hamrende opprørt med utgangsdøra.
Nå skal ikke opera nødvendigvis gi en skjønnopplevelse. Vi må tåle å bli provosert, få våre vandte forestillinger snudd opp-ned og oppleve andre innfallsvinkler. Men dette må gjøres slik at vi også opplever en spenning ved galskapen, at oppsetningen har et nærvær.
For det er her det sviktet. Ta eksempelvis soveromsscenen. Den inneholder kanskje de skjønneste musikalske partiene i hele operaen. Men slik den ble spilt på Den Norske Opera var det dødt inntil det søvnige.
Eller åpningsscenen i parken. Her frydes menneskene og skolebarna seg over at solen bryter gjennom, at det er lys og frisk luft. Det vi får servert fra scenen er grått på grått, tre benker mot inndekning og bakteppe. Totalt desillusjonerende!
Richard Jones har sans for bevegelige skjeletter og uhyrer på scenen. Legendarisk er hans Maskeballet på flytescenen i Bregenz for et par år siden eller Julius Cæsar i München. Også i Oslo får vi besøk av gjenferdet, riktignok i noe forminsket format. Men Richard Jones har også opptrådt bevisst provokatorisk tidligere. I sin iscenesetting av Nibelungen-ringen på Covent Garden tredde han en hjelm nedover hodet på Wotan – John Tomlinson – som gjorde det vanskelig for ham å synge. Publikumsresponsen var tilsvarende, og gjorde sitt til å forklare Den Norske Operas strålende suksess med sin produksjon i Norwich på 90-tallet: Den beste Ringen på tiår! kunne vi da lese i engelske aviser.
Mye står og faller på sangerne. Alle kom sanglig meget bra ut av det, og vi skal ikke si noe galt i så måte om Bolsjoi-tenoren Vitali Taraschenko som sang hovedrollen som Herman. Men som sceneskikkelse falt han totalt gjennom. Stiv og strunk som et trestykke sto han oppstilt på scenen. Han eide overhode ikke evne til å gå inn i rollen og få kontakt med publikum.
I soveromsscenen har han ikke noe å spille på, og det blir melodrama av verste sort ut av det. Å stå (sitte) med stivt blikk og deklamere at “jeg tar mitt liv hvis du ikke blir min”, kunne sikkert gå an for hundre år siden. I dag kan det ødelegge totalt.
Dette står i grell kontrast til det øvrige laget av sangere. Her har vi aktører som kjenner hverandre, publikum og scenen og som har spilt sammen før. De eier scenepersonlig og utstråling. Særlig vil vi framheve Carsten Stabell som eier en flott evne til å ta i bruk scenen, som da han slentret inn i bakgrunnen i første scene i parken. Hans grev Tomskij framsto først som en lasaronaktig slabbedass, siden utviklet han seg til å bli handlingens iverksetter. For en kontrast til den unge offiseren Herman!
Tsjaikovskij bygger sin opera på en novelle av Pusjkin. Mens den russiske nasjonalpoeten hadde humoristisk-satiriske overtoner i sin skildring av den russiske overklassens vellevned, blir det drama hos Tsjaikovskij. Her skildrer han hvordan spillelidenskapen utvikler seg til ren galskap. Stakkars Lisa – her sunget av Ingjerd Oda Mantor– kaster seg i elva da hun endelig innser at hun har bundet seg til en gal morder og falskner.
Men det er først i den siste timen at denne galskapen blir spilt ut for alvor. I nesten strindberg’ske tablåer fyker skyggeskikkelser fram og tilbake og viser oss den gryende fortvilelsen i Lisas sinn. Den avsluttende scenen rundt spillebordet er genial og levende i all sin galskap. Det var ikke mangel på muligheter og ideer som preger denne oppsetningen, men hvordan de var fraværende inntil det nesten var for sent.
Samt et alvorlig miscasting i ledende rolle. Vi må berømme resten av de medvirkende, Carsten Stabell har vi allerede nevnt. Gode ord må også utdeles til Ingjerd Oda Mantor og særlig Trond Halstein Moe som Lisas forlovete.
Musikken er mektig og sterk. I noen få partier går Tsjaikovskij noen tiår tilbake i sitt musikk-språk og blir nasjonalist og nesten Mussorgskij. Men hvorfor det ustemte og klangsterke pianoet i soveromsscenen?
