Puccini: Turandot
Laura Niculescu (Turandot), Antonio Nagore (Calaf), Itziar Martinez Galdos (Liù), Ole Jørgen Kristiansen (Ping), Ivar Gilhuus (Pang), Svein Erik Sagbråten (Pong), Stephen Milling (Timur)
dir.: Niklas Willén regi: Per E. Fosser scenografi: Reinhart Zimmermann, kostymer: Hartmut Henning, lys: Reinhart Zimmermann/Grétar Sveinbjørnsson
Den Norske Opera, sesongpremiere 29.11.1997
Noe har skjedd på Den Norske Opera. Nå har vi i snart et år – helt siden sesongpremieren på Tosca i forrige sesong – gått fornøyde fra den ene premieren etter den andre. Ja, mer enn det, det er gjerne slik at det er blitt en vane at premiereforestillingene på Operaen etterlater det helt bestemte inntrykk av stor kunstnerisk suksess og sikker innsats.
Slik var det nemlig ikke før. Vi behøver ikke gå lenger tilbake enn en og en halv sesong for ikke å kunne være helt sikre på hva vi kunne oppleve. Det svingte fra det helt store – til under det absolutt minste lavmål. Og det siste ble inntil kjedsommelighet også noe man ble forventet med fra Den Norske Operas scene: slapp innsats på scenen, giddaslaushet og upresist i grava og søvnig så søvnig over hele fjæla.
Smittende musikanteri
Når kan man det siste året si slikt om en oppsetning på Den Norske Opera? Det som overbeviser hele veien nå, er i første rekke at musikerne har tatt seg kraftig sammen. Med eller utenManfred Honeck spiller de så helhjertet og entusiastisk at det smitter over på scenen og langt inn i det innerste kulissmagasinet. Humøret og stemningen overføres til salen, og det hjelper atskillig også å ha et par skikkelige sangere på plakaten.
Sydlandsk
Slik som i lørdagens premiere på operaen. Riktignok sesongpremiere for 1995-sesongens svært gjennomførte Turandot. Men stemningen under applausen nærmet seg sydlandske forhold. Nå nytter det ikke å telle antall fremkallelser – slik som på en vanlig premierekveld på Nationaltheatret eller konsert med Oslo-filharmonien – nei, nå må man utsette T-baneavganger nok en halvtime, og bare gi seg over. For her går det gjerne ti minutter og vel så det. Primadonnaen kaster blomster i grava og snubler i eget heng på vei ut, forestillingens helt og heltinne gir hverandre spontane kyss på truten for åpen scene midt under applausen, og regissøren har vanskelig for å stokke sin lange kropp under all bukkingen og har en ulykkelig tendens til å stille seg rett foran applausmottakende solister, i det hele tatt greier aldri å komme seg ut – slik det er på en ordentlig italiensk scene (eller i en Fellini-film). Vi liker det. Vi elsker det. Det er slik opera skal være.
Realistisk oppsetning
Turandot-oppsetningen fikk mye ros da den hadde premiere for et par sesonger siden. Her har den realistiske spillestilen seiret. Det er scenografi, lys og kostyme som preger forestillingen mer enn instruktørens kanskje noe mer klumpete hånd med å arrangere prosesjoner. Forestillingsbildet er overveldende. Spektakulært og hvis handlingen hadde vært en annen, visuelt nytende. Fra den første scenen som gir et bilde av terror og konsentrasjonsleire til tredjeaktens åpne rom med antydningen av forfølgelse og brennende by i horisonten. Slikt gir Nessun dorma – Pavarottis store bravur-arie – en dimensjon av skrekk og undertrykkelse og noe langt mer enn en sanglig kraftprestasjon. For her er det terroren som råder, ‘ingen sover’ denne natten.
Eller bare kostymene til prinsessens livgarde: kledd opp som uvirkelige og barokke amasoner (se foto).
Reinhart Zimmermann og Hartmut Henning heter de ansvarlige, som for anledningen er hentet inn fra Komische Oper i Berlin. Skjønt førstnevnte har satt spor etter seg i Folketeaterbygningen tidligere da han konstruerte en virkelig byggeplass for Falstaff, et forestillingsbilde det tok 9 timer på å rigge opp og 90 teknikere til å handtere under spill.
Man kunne kanskje spandere på seg noen ekstra sceneteknikere ved denne oppsetningen også for pausene mellom de tre aktene ble unødige lange.
Nagores forestilling
Dette er også Antonio Nagores forestilling. Nå var han tilbake i full slag i rollen som prins Calaf. Borte var den leie forkjølelsen som åpenbart hemmet ham under den konsertante oppførelsen av Don Carlos for et par uker siden. Her står han fram med all sin herlige stemmeprakt – og er oppsetningens virkelige store stjerne.
Han får god assistanse i så måte av Laura Niculscu i tittelrollen som den onde prinsessen og Itziar Martinez Galdos som slavepiken Liù som går i døden for sin kjærlighet. Disse tre sto i en vokal særstilling på lørdagens premiere – men det var også mye pent å høre fra de øvrige medvirkende. Ivar Gilhuus, Svein Erik Sagbråten og Ole Jørgen Kristiansen gjorde en fortreffelig innsats som de tre embetsmennene Pang, Pong og Ping – som også i beste commedia dell’arte tradisjon var tildelt rollene som forestillingens kommentarer og klovner.
Ta så med orkesteret som lød usedvanlig spenstig og kraftfullt på premieren. Bare den lille detaljen med paukenes svake murring – som skal illustrere terror og redsel – lå nesten umerkelig under som et slags wagnersk ledemotiv, såpass svakt men likefullt hørbart at vi fikk den rette grøssingen i oss.
Forurensende lydsøppel
Sluttscenen satt som et kanonskudd – med eller uten Puccinis musikk (han rakk aldri helt å fullføre operaen). Som sagt, enorm jubel i Folketeateret på lørdag. Men så kom det som nesten ødela kvelden, i hvert fall gjorde at opplevelsen og Puccinis herlige musikk fikk seg en skikkelig nedtur: i Folketeaterpassasjen hadde russiske sirkusmusikanter tatt oppstilling og blåste liflig i vei med amerikansk pop og musicals-melodier.
Slikt går da ikke an!
Hvem gir slike utspjåkete brassmusikanter rett til å ødelegge våre musikalske opplevelser når vi kommer ut fra en operaforestilling med ordentlige toner syngende i ørene? Hvis dette er et påfunn fra Operaens markedsavdeling, bør operasjef Bjørn Simensen snarest fortelle rette vedkommende at dette både er langt over grensen og en fornærmelse mot publikum. For noen kan det faktisk ødelegge en hel kveld.
Og er det Folketeaterbygningen som på denne måten vil demonstrere sin misnøye mot operaledelsens valg av Vestbanen som tomt for et nybygg, bør Den Norske Opera umiddelbart se å finne andre lokaler i byen hvor utleierne i hvert fall er i besittelse av en viss folkeskikk inntil nybygg står ferdig.
Slikt går ikke! Få denne lydforurensende søpla på god avstand fra Operaens utgangsdør!
Neste gang slår vi.
Vi mener det.
