Premiere Nationaltheatret 19.3.2004
Beaumarchais: Figaros bryllup
Kim Haugen, Ågot Sendtstad, Thorbjørn Harr, Ine Jansen, Mari Maurstad, Nils Ole Oftebro, Andrea Bræin Hovig, Jan Gunnar Røise, Trond Brænne, Jan Hårstad, Christian Skolmen, Lars Wikdahl, Gerhard Bjelland regi: Kjetil Bang-Hansen
Oppsetningen av Figaros Bryllup er blitt en flott og spenstig forestilling på Nationaltheatret. Det skyldes ikke minst at iscenesetteren Kjetil Bang-Hansen har hatt et avbalansert forhold til stoffet og ikke latt løyene ta fullstendig overhånd.
Men han har også hatt en solid støtte fra ensemblet. Det er særlig det unge paret, Figaro og Suzanne – Thorbjørn Harr og Ine Jansen – som tar kaka. De spiller forfriskende freidig og lar seg ikke kue av spillestil og konvensjoner, om det var noen. (Og det er det såvisst, bare se denne oppsetningen på Comedie Française….)
Dette stykket burde være kjent for mange. Det er Mozart som i første rekke har gjort Figaro berømt gjennom sin opera. Han bygger denne på Beaumarchais’ tekst. Denne kvelden fikk vi ikke en eneste strofe Mozart, til nød noen takter med Rossini, og var det musikk til stykket besto det av andalusisk strengemusikk, harper og gitarer. Og Rossini, han hører jo hjemme i denne settingen, men det er i en senere utgave av Figaro, når Beaumarchais har latt han bli litt eldre og utvilsomt rikere og lagt til seg en del av uvanene til greven. Melodien på spansk gitar som ble brukt i Figaro ved var en av Enrique Granados “12 danzas espanolas” – nærmere bestemt “Oriental”.
Dette er i utgangspunktet et politisk stykke. Det ble skrevet på slutten av 1780-tallet og den franske revolusjonen sto for døren. Det kokte i samfunnet og Beaumarchais dekker ikke noe til i sin tekst. Han har brodd mot adelskapets privilegier og i en lang monolog mot slutten av stykket slipper Figaro til med et angrep mot adelstandens tvang for den borgerlige frihet.
Men i formen er dette en løyerlig komedie. Intrigene står i kø og før pause dynger de på seg i et tempo som gjør at tilskueren vil få vanskeligheter med å skille den ene intrigen fra den andre. Men dette gjør ikke så mye, for stykket er så fint balansert at vi ikke har problemer med å ta poenget, eller poengene, mot slutten av handlingen der de har tårnet seg opp i møtet under eiketreet i grevens hage.
Det er her Kjetil Bang-Hansen fine grep med forestillingen kommer fram. Gradvis slipper han på tempoet i løyene, lar alvoret stikke kraftigere fram slik at vi på slutten får føle den helt rette balansen mellom alvor og skjemt.
I utganspunktet er det intrigenes intrige. Muligens kan det også oppfattes som et overlesset pudder- og parykkstykke fra rokokkotiden med fjas og tull og tøys uten grenser. Men dette er utelukkende i formen. Det står alle til ære – ikke minst instruktøren – at oppsetningen har fått den rette balanse uten at det helt bikker over i nonsens og tullball.
Det er masse flotte rolleprestasjoner i dette stykket. De forskjellige figurene får anledning til å spille seg langt ut i denne oppsetningen. Vi har nevnt det unge paret, de må ha all ære for den måten de sprettent og humørfylt løser sine roller. Vi må også tilføye at for oss var Ine Jansen en meget positiv overraskelse. Hun var levende og full av vigør hele veien. Hun bar sine rolle på strak arm og var en flott motspiller til stykkets førstehelt, Figaro i skikkelse av Thorbjørn Harr.
Men vi må heller ikke glemme Kim Haugen i rollen som greven. Han har vist før at han kan gjøgle, og her fikk han full anledning til å spille på alle fasetter av sitt skuespillertalent. Men i mange av de mindre rollene fikk vi herlige rolletolkninger. La oss bare nevne Nils Ole Oftebros forfyllete gartner som fikk publikum til å bryte sammen i latter og spontant applaus omtrent bare ved sin tilstedeværelse.
Og her må vi heller ikke glemme Christian Skolmen som dommeren og seremonimester. Han fikk anledning til på briljere med noen ekstra oppvisningstrinn og som framtoning var han herlig.
Det er mange å nevne og vi deler ut uforbeholden ros til alle medvirkende i oppsetningen. Dette var flott og friskt, freidig og spilt med kontroll og balanse!
Et ekstra ord må også gå til John-Kristian Alsaker som var ansvarlig for kostymer og sceneløsning. En påkostet oppsetning er det blitt, med høy pudderfaktor og dertilhørende parykker og kostymer. Men bevares så flott det er blitt! Det er blitt en utstyrsoppsetning hvor det ikke søles med effektene. Det beste av det hele er at Alsakers sceneløsning fletter seg flott inn i den rokokkoprydete salen i Nationaltheatret fra før. Her glir gjerne skuespillerne inn under gullbuen uten besvær og oppsetningen blir som en del av selve teatret.
Det er slik det skal være og det er slik vi som tilskuere føler samhørighet mellom sal og scene.
Det er flott at det lykkes for Nationaltheatret for tiden. Ennå har teatret anledning til å spille ut sitt potensiale for full mundur. Vi håper at det etterhvert også vil holde på denne stilen og fortsette med sine suksesser når nærmere en tyvendedel av staben forsvinner om noen år.
Vi garanterer dette stykket lang spilletid og vil love publikum en fornøyelig stund i selskap med Thorbjørn Harr, Ine Jansen, Kim Haugen og de andre aktørene. Dette er så ærlig fortjent og så bra utført at vi omtrent ikke har superlativer.
Flott Nationaltheatret! Dette står til gull!
