Premiere Nationaltheatret 9.8.2014
Ibsen: Peer Gynt. Eindride Eidsvold (Peer Gynt), Mattis Herman Nyquist (Programleder/Trumpeterstråle / Knappestøperen m.fl.), Jon Øigarden (Per Fuggeli, En stygg Unge, Begriffenfeldt m.fl.), Finn Schau (Olav Thon / Dovregubben m.fl.), Andrea Bræin Hovig (Ingrid, Therese Johaug m.fl.), Anne Krigsvoll (Mor Åse, Erna Solberg – Blåtroll), Amina Sewali (Shamso – Solveig), Nader Khademi (Brudgommen Mads Moen, Den magre m.fl.), Issaka Sawadogo (Shamsos far, Fellah), Marika Enstad (Sinnatrollet, Anitra, en reporter m.fl.), Ingjerd Egeberg (Den grønnkledte, innspillingsleder m.fl.), Flora Ilboudo (Shamsos mor)
Regi: Aleksander Mørk-Eidem.
Nationaltheatrets nye Peer Gynt-oppsetning er blitt en sprelsk og frodig oppsetning. Det er først og fremst settingen som gjør denne forestillingen så bra, den finner sted i prate-studioet tihttp://www.kulturspeilet.no/wp-admin/post-new.phpl Petter Skavlan på TV. Dette programmet er jo også blitt et slags nasjonalt samlingspunkt, og derfor treffer dette godt og presist.
Regissøren Aleksander Mørk-Eidem snur opp-ned på stykket. Handlingen følges ikke slavisk, scener byttes om og sekvenser fra andre Ibsen-stykker trenger inn, særlig mot slutten der Shamso (Solveig) framfører Noras sluttreplikker fra Et Dukkehjem om det vidunderlige. Store deler av Ibsens opprinnelige tekst er likevel mer eller mindre i behold.
Vi likte dette svært godt. Det er få ting å sette fingeren på, kanskje noen burleske overdrivelser her og der, men hva så? Vi tåler så godt å se skakt på oss selv. Den eneste alvorlige innvendingen vi har er at premieren fant sted altfor tidlig. Aleksander Mørk-Eidem har funnet en form som åpner opp for nesten uante muligheter. Vi humrer, ler og gleder oss stort før pause, og et stykke etter. Men da faller stykkets intensitet en del. Det eneste vi derfor beklager er at han ikke fikk mere tid til å utforske dette materialet ytterligere. Her er det så mye å ta fatt i! Ikke minst vår egoisme og eiersyke i forbindelse med oljerikdommen.
Stykket åpner i Skavlans studio i noe som minner om strandscenen i Marokko. Når han iført solbriller og med champagnen rennende friskt – som han skal spandere på alle andre – går det et søkk i oss da han rett fram forklarer grunnlaget for sin rikdom: “Våpen til Palestina, jenter fra Ukraina!“
Her i studio blir Norges nasjonalhelt avkledt for det han i snart 150 år har framstått som, storskryteren med de gjeve visjonene og løftene, en nasjonal selvgod drittsekk. Men også en person som uten tvil er elsket av folkesjelen, vi liker hans framifrå person, hans evne til å drømme og skape – og ikke minst eventyrene hans, enten det er på vidda og over Besseggen eller det er under Afrikas brennende sol. Ibsen skapte en person hvor han avtegner den norske selvgodheten. Det er mye vidd og satire i det versedramaet han skrev i italia på slutten av 1860-tallet. Det er også det norske teaterstykket som er mest kjent uansett om det spilles innenfor eller utenfor landets grenser.
Ibsens skikkelser settes inn i dagens virkelighet. Settingen er ypperlig, på Skavlan-show iført solbriller og lett lys Aker Brygge-dress, smelter hovedpersonen godt inn i den verdenen som omgir oss i dag. Han møter personer i studio som dels er rollefigurer i stykket, dels er grove parodier på nålevende nordmenn. Her er det ikke tatt i for mildt, for å si det slik. Statsminister Erna Solberg i Anne Krigsvolls skikkelse framstår som et av trollene i Dovregubbens hall til de grader kroppslig overdimensjonert hvis vi kan si det slik. Herlig er scenen i Dovregubbens Hall hvor Blåtrollet (Erna Solberg) danser i armene til Sinnatrollet (Siv Jensen). Scenen i Dovregubbens Hall er utvilsomt stykkets høydepunkt.
Rundt Skavlans bord møter vi til å begynne med andre av dagens personligheter, som Therese Johaug, Olav Thon og Per Fuggeli.
Joda, dette er en setting som treffer her og nå. Det blir aktuelt og dermed kanskje nærmere Ibsens intensjon slik han den gang så det. Ibsen var jo ikke akkurat den som var mest elskverdig innstilt overfor nordmenns selvgodhet på denne tiden. Slik sett passer det svært godt med en oppsetning i rammer som dette. Denne oppsetningen gir muligheter til å raljere og lage parodier over oss selv, mot slutten møter vi også et lite tankekors om hva slike prateshow egentlig er. Og at den samme som spiller Skavlan opptrer som Knappestøperen mot slutten viderefører denne tankegangen.
Eindride Eidsvold er fremragende i rollen. Han behersker godt de brå kastene i karakteren og handlingen. Særlig syntes vi de lengre resitativene med Ibsens (nesten)tekst ble utført på en svært overbevisende måte. I stedet for å deklamere bukkerittet høyt og tydelig – som altfor mange har gjort gjennom tidene – forteller han det, som en historie. Og spør like gjerne publikum først: Er det noen her som har vært på Besseggen? Vi har berettiget mistanke om at skuespilleren har benyttet mye av sommeren til å innøve teksten. Så sikker og trygg er han.
I det hele tatt, der er så mye å glede seg over med denne oppsetningen at du kan ikke bli annet enn i godt humør da du etter en normal Peer Gynt-lengde på fire timer, ramler ut i sommernatten igjen (som denne kvelden faktisk ga oss behagelig og avkjølende regndråper akkurat der og da).
Da vi kom inn i teatersalongen denne august-ettermiddagen, var det brennende hett ute. Etterhvert som lyskasterne kom på, steg temperaturen ytterligere.
Nationaltheatret åpner sine dører kjempetidlig denne høstsesongen. Sommervarmen har på ingen måte gitt seg og det er dristig gjort å få folk til å gå i teater når de fleste har nok med å tørke svetten og nyte det som er igjen av den superflotte sommeren. I mange år har politikere og byråkrater gjentatt inntil det kjedsommelige at teatre som får offentlig støtte også burde være forpliktet til å spille om sommeren – i hvert fall for besøkende turister. Så går det gjerne som det alltid har vært påpekt: heller mer glissent i salongen, i særdeleshet med turister (var det i det hele tatt noen der i går?). Vi skal i hvert fall gi Nationaltheatret ros for at de i det minste forsøker.
Men denne Peer Gynt-forestillingen går utover denne høsten – og den må oppleves!
