Premiere Amfiscenen Nationalltheatret 27.11.204
Brødrene Presnjakov: Terrorisme
Ingar Helge Gimle, Kai Remlov, Anders T. Andersen, Lasse Lindtner, Anne Marit Jacobsen, Anne Marie Ottersen, Laila Goody, Ole Johan Skjelbred-Knudsen regi: Alexander Mørk Eidem
Det spørs om ikke den terrorismen som nå framvises på Amfiscenen kan fortone seg som noe i letteste laget. Misforstå meg rett, terrorisme er ikke i seg selv et emne for den store gapskratten men det går an å gjøgle med temaet i alle dets varianter. I alle fall med oss selv.
For hva skal man gjøre når man har så drevne og erfarne teatergjøglere som Anne Marit Jacobsen og Anne Marie Ottersen for hånde? De får en tekst i hånden som rett og slett innbyr til ubegrenset raljering over et dypt alvorlig tema og livet vårt i det hele tatt, og dermed er det gjort.
For denne teksten tar ikke først og fremst opp den store ytre trusselen i vår tid – terroren – men henvender seg i langt større grad til de indre mekanismene i menneskenes framferd og omgjenge med hverandre. Her omfattes mobbing til begrepet på en måte som ville få vår statsminister til å bli entusiastisk jublende, i hvert fall ville han nikke godkjennende til den slags politiske korrekte tematikk.
Men det spørs om Bondeviks åndsfrender og partifeller hadde likt seg noe særlig godt under et par av de andre scenene i dette stykket. For den utenomekteskapelige varianten av terrorisme som ender opp på en rent forferdelig måte, er ikke skildret på en akkurat bibelsk måte. Her kopuleres det så levende og energisk at vi likesom ikke ville forskrekkes av å se akkurat det på nasjonalscenens amfiscene. Og når Kai Remlov som barsk innsatsgruppe-sersjant entrer en scene med hele understeller dinglende tydelig ubekvemt ute, er dette ikke akkurat en scene for Valgerds finere sanser.
Apropos Kai Remlov, han er blitt stykkets gjennomgangsfigur som annonserer scenenes kommen, om nødvendig avslutning, og som også henvender seg direkte til publikum underveis som den reneste crooner’en. Han trives i denne rollen, det er som hans tid på Torshov-teatret har fått en revival, for det er ikke bare Kai Remlov som ser ut til å trives i denne rollen, utenom akkurat i sersjant-scenen, som publikummere følte vi oss som flyttet opp på Torshov-scenen med dens imtimitet, nærhet og burleske overraskelser. Og vi humrer kontinuerlige mellom bølgene av rent gapskratt.
At stykkets sufflør, Trond Bøthun Nilsen, blir dratt direkte med alt fra starten, er en hyggelig overraskelse. Kai Remlov overlater til suffløren å lese sceneanvisningene for første scene og dermed er stykkets setting satt.
Så plumper vi ut i besværlighetene som skyldes vesker etterlatt på rullebanen og mistanke om terroranslag. Flyplassen blir stengt og den travle forretningsmannen, sjefen, finner rett og slett på å ta seg en tur hjem i ventetiden. Der finner han sin utro kone i sengen med en ukjent mann. I sinne åpner han for gassen og i sersjantscenen får vi en svært levende beskriving av hva ‘innsatsgruppen’ fant av diverse kroppsdeler på åstedet.
Alt har sammenheng med alt. Småscenene i det knappe to timer lange stykket er linket opp mot forsinkelsen på flyplassen. Slik sett blir den lille redselen for bombeattantat en årsak som i seg selv utløser det langt større dramaet. Som i virkeligheten. For ofte kan det være slik at selv de minste bagateller kan utløse de største katastrofer. En liten vibrasjon av en sommerfuglvinge høyt der oppe kan forårsake flommer, katastrofer og hungersnød her nede.
Det er altså ikke de rene terroraksjonene som er den største trusselen mot menneskeheten, men egentlig oss selv, skal vi følge forfatterne. For det er mennesket som i følge brødrene Presnjakov er menneskets største trussel mot seg selv. På dette kan vi underskrive så gjerne. For i beleilig avstand til de store begivenhetene ser vi fort hvordan Bush er avhengig av Bin Laden og omvendt. Eller at kanskje den såkalte bekjempelsen av terrorismen er den aller største trusselen mot freden og demokratiet.
Slik dette stykket framføres, rommer det atskillig. Her har vi melankoli blandet med gogol’sk absurdisme, groteske situasjoner og først og fremst komikk i store mengder. For å sprite opp det hele har instruktøren Alexander Mørk Eidem lagt lette sanger framført på ekte barbershop-vis mellom scenene. Dette skaper flyt og humør. Det er tydelig å merke at skuespillerne har hatt en morsom og stimulerende prøvetid.
Det går slag i slag. Her raljeres det over en høy og lav sko. Poengene kommer tidvis tett som haggel. Dagliglivets terrorisme slik vi møter den i mannens dyriske kjedelighet og nonsjalanse overfor kvinnen, to-somhetens konforme krav til såkalt vellykkethet, mobbingen på jobben, i det hele tatt, Oleg og Vladimir Presnjakov får med seg det meste.
De har mye å si om litt av hvert og tilhører den nye generasjon av russiske dramatikere som fremdeles er så unge at de har opplevd mesteparten av sitt voksne liv som borgere av det nye Russland. At de har iransk blod i årene sine kanskje understreker deres sterke harselas over det moderne samfunnet.
Vi kommer ikke utenom Anne Marit Jacobsen når vi skal trekke fram enkeltpersoner i oppsetningen. Hun gir mye av seg selv og av og til glimter hun skikkelig til. Som Se og Hør-kona med alle sine fordommer mot ‘ de der nede fra’ er hun en herlig karrikatur av et menneske vi også finner igjen i stort monn her hjemmefra. Hennes mangel på effektiv koring og svært upresise sangstemme er (med vilje?) et avgjort pluss for oppsetningen.
Men vi kommer heller ikke utenom Laila Goody som trives utrolig godt i selskap med sine langt mer erfarne kolleger. Vi har nevnt Kai Remlov men må heller ikke glemme Ole Johan Skjelbred-Knudsen i hans innlagte drag-stil. Lasse Lindtner fyker i korte glimt forbi som puddelelskende psykolog og akademisert fjasekopp.
Full rulle og mye morro på amfiscenen i disse førjulstider. Det er slettes ikke helt grått omkring oss!
