Stein i glasshus

Det blir som å kaste stein i glasshus. De konservative kritikerne av Osvald-monumentet går glatt ut i fra at de fleste av oss ikke husker et par tiår tilbake og ikke kan vår historie. Men for de av oss som fortsatt har hjernevinningene i behold er kritikken mot den monumentale skulpturen ikke ulik den kritikken som rammet en stor komponist for 40-50 år siden.

NRK2 sendte hele søndagskvelden et balansert og godt program om komponisten Dmitri Sjostakovitsj. Balansert nettopp fordi det tok utgangspunkt i det som var viktigste ved komponisten: det han skapte og etterlot seg av store musikalske verk. Men vi som husker, og det er fremdeles igjen noen av oss, vet svært godt at Sjostakovitsj ble skjelt ut som en propagandakomponist og plakatkunstner – nettopp av de kretser som i dag kritiserer Osvald-monumentet.

Det var i Aftenposten denne kritikken var på det mest høylytte. Det het her at man kunne ikke ta en slik tonekunster på alvor når han stilte seg i tjeneste for makthaverne i Sovjet med å lage den musikken han gjorde. Særlig fra akademisk hold var denne kritikken sterk.

I og med at ordene nesten er identiske og kommer fra samme konservative hold, er det lett å se likhetene. Den syvende symfonien, komponert og uroppført i Leningrad under den nazistiske beleiringen var propagandamusikk og plakatkunst! Men ikke noe annet kunstverk fra disse årene bidro mer til å sveise folk sammen over hele verden i kampen mot Hitler og nazismen! Det var ikke før Mariss Jansons tok opp sin dirigentgjerning i Oslo og en CD-innspilling med hans femte symfoni forelå før det ble forandring på denne kritikken. Etterhvert måtte også Aftenposten innse at komponisten utvilsomt tilhørte de fremste i det forrige århundret. Han var den som tok opp arven etter Mahler, men måtte altså i mange år finne seg i at norske besteborgere og konservative bedrevitere ikke ville ha noe av en komponist som viftet med røde flagg!

I dag er det en redaktør i Aftenposten som med rette eller urette karakteriserer Osvald-skulpturen som platt propaganda i verste Sovjet-ånd (i parantes bemerket: vi har også visse innvendinger mot verket men det er av en annen art). At han tør! Aftenposten var den avis her i landet som fra første stund av hyller Hitler og gikk imot fredsprisen til eksempelvis Ossietzky som satt i konsentrasjonsleir. Under okkupasjonen var det den eneste av de store avisene som tyskerne tillot å komme ut og den var mer eller mindre et talerør for dem i de fem krigsårene. For det måtte avisen og dens ledende medarbeidere betale dyrt gjennom høye bøter og delvis utfrysing i samfunnet etter krigen.

Men dagens Aftenposten-redaktør satser tydeligvis på at folk ikke leser historie og plasker midt uti.

Vi må da minne om at nevnte skulptur er satt opp som en hyllest til de jernbanefolk som satte livet til i motstandskampen og for en hyllest av Asbjørn ‘Osvald’ Sunde og hans sabotørgjeng som fra første stund tok opp kampen mot okkupantene mens resten av Norge satt på gjerdet. Det er i en slik sammenheng at vi synes det blir for drøytt når en Aftenposten-redaktør – av alle! – rykker ut i felten på den måten som her er gjort.

Man skal ikke kaste stein i glasshus, heter det visst.