Premiere Den Norske Opera 4.2.2006 Beethoven: Fidelio, Nadja Michael, Michael König, Ronnie Johansen, Hilde Haraldsen Sveen, Knut Skram, Kjell Magnus Sandve, Musikalsk ledelse: Sebastian Lang-Lessing, Regi: Stein Winge, I samarbeid med Oper Leipzig, Grand Theatre Genève og Oper Erfurt
Det er forbløffende hvordan denne oppsetningen går rett inn i den aktuelle situasjon i dag. Akkurat nå pågår striden mellom den vestlige verden – med Danmark og Norge som de mest sentrale – og aktivister i den muslimske verden. Stikkordene er ytringsfrihet og blasfemi. Dette er også et tema som konkret knyttes opp til denne operaen, egypteren Mitwalli Ibrahim Mitwalli Saleh sitter fengslet for påstand om forakt for Islam. Han er i dag en av Amnesty International’s samvittighetsfanger. Også i hans tilfelle arbeider hans kone for å få ham fri, nøyaktig lik historien i Beethovens opera.
Men Stein Winge hadde med sikkerhet ikke hatt den nåværende konflikten i tankene med sin oppsetning av Fidelio. Han gjorde denne oppsetningen for operaene i Leipzig og Geneve forrige sesong, og hadde ganske sikkert ikke nedbrenningen av den norske ambassaden i Syria i tankene. Men når oppsetningen kommer til Oslo er temaet gjennom de ytre begivenheter blitt stilt så til de grader på spissen at vi forbløffes over likheten med Jean-Nicolas Bouilly’s opprinnelige tekst og dagens situasjon.
For en tankesløs dansk redaktør og en norsk kristenavis som arbeider ut fra antakelsen om at blasfemi er helt i orden bare så lenge det dreier seg om andre religioner og fremmede kulturer, er uvedkommende her. Denne oppsetningens fokus er rett og slett samvittighetsfanger og vår rett til å ytre vår mening uten å bli forfulgt, torturert og dynget ned i et fangehull uten lys eller i et bur i fangeleiren i Guantanamo-basen, bygget opp med norske Kværner-krefter.
Den lille vrien som gjøres på slutten av operaen – mellom to taktsstreker leser medlemmer av koret opp den korte historien til noen få av Amnesty International’s samvittighetsfanger i dag før musikken fortsetter – er gjort på elegant og ydmykt vis (i den grad dette ordet er det riktige i denne sammenheng). Det er langt fra 1970-tallets plakatteater men får Beethovens opera fra begynnelsen av 1800-tallet til å framstå med mening og innhold. Det er glitrende og genialt gjort, en klassisk opera er aktualisert og brakt opp til vår tid.
Beethovens opera er med rette en frihetsopera. Det er selve meningen bak operaen, det som ligger bak, som har gjort den så mye spilt. For det lar seg ikke skjule at som operakomponist er ikke Beethoven akkurat den mest vellykkete. Hadde det ikke vært for budskapet i Fidelio – eller Leonore som han opprinnelig kalte den – ville denne operaen vært en heller bedrøvelig sak. Derfor skrev Beethoven den om flere ganger før denne endelige versjonen forelå. Det lar seg vel heller ikke nekte at 1800-tallets største komponist neppe var helt fornøyd med den tredje versjonen heller.
Men operaen er sterk ut fra to ting: budskapet og musikken. Det første har Stein Winge ivaretatt på genialt vis. Det andre har Sebastian Lang-Lessing hånd om, fra orkestergrava stiger de beethoven’ske klanger med pauker og trompeter opp. Og Nadja Michael får bruke kraften i sin sopran på et overbevisende vis.
For dette er også en imponerende prestasjon. Hennes ‘Abscheuliger!’har en kraft og et spenn som setter merke i oss. Leonores kamp for sin mann, samvittighetsfangen fra 1800-tallet, får innhold og mening. Men vi må også nevne innsatsen til Hilde Haraldsen Sveen. Helt i starten av operaen dominerer hun scenen fullstendig. Også de øvrige medvirkende kommer svært godt fra oppgaven.
Fram til den geniale slutten har Stein Winge laget en moderert oppdatert versjon av Fidelio. Gårdsplassen i statsfengslet i Sevilla er blitt en slags kantine hvor fengselsbetjentene drikker kaffe og store seidler øl. Sikkherhetsfolkene er kledt opp som CIA-agenter med dresser og solbriller. Deres overdrevne manierer er det eneste vi kunne bemerke av kunstig regiteater i denne oppsetningen.
Men så altså den geniale avslutningen. Jo kortere og enklere, dess mer virkningsfullt, her er det vist en ydmykhet for libretto og komponist som er imponerende. De korte setningene om de mest kjente samvittighetsfangene i verden i dag er som tatt rett ut av operaen. Da musikken setter i gang igjen, med Knut Skrams ord i rolleskikkelse som Don Fernando, faller det helt organisk inn. På lystavla kommer opp en tekst med anmodning til publikum om å bruke mobiltelefonen og sende inn SMS-budskap for å få Saleh fri.
Dette er genialt gjort. Det er opera med mening. Så enkelt og så virkningsfullt kan det gjøres. Youngstorget med sin sentrale plass i norsk historie, er nå åstedet for en viktig oppsetning med langt større perspektiv.
Og ikke minst aktualitet.
