Premiere Nationaltheatret 17.1.2004
Schiller: Maria Stuart
Laila Goody, Gisken Armand, Trond Espen Seim, Merete Moen, Jon Øigarden, Lasse Lindtner, Per Frisch, Ole-Jørgen Nilsen, Svein Scharffenberg, Kim Sørensen, Haakon Strøm , regi: Tyra Tønnessen
Nationaltheatrets oppsetning av Maria Stuart er blitt en sterk forestilling. Det er bare et par-tre småting som trekker helhetsinntrykket ned.
Først og fremst er det de to kvinneskikkelsene som fascinerer i Schillers drama. Laila Goody og Gisken Armand løser sin oppgave på en sterk måte der de skal ivareta rollene til henholdsvis Maria Stuart av Skotland og Elizabeth I av England. Schiller legger vekt på persontegningen av de to kvinnelige regentene. Han gjør det på dikterisk vis og hopper lett bukk over det historisk korrekte. Det er riktig å kunne si at Schiller bruker konflikten på 1500-tallet til å dikte fritt og tegne de kvinneskikkelsene slik han ønsker.
Dermed trer Maria Stuart fram som den sympatiske mens Elizabeth blir en slags maktsugen despot som viser avgjort tegn på at hun er redd seg selv. Det var neppe slik i virkeligheten, for Maria Stuarts bakgrunn er alt annet enn rosenrødt.
Laila Goody løser sin del av oppgaven på en svært sympatisk måte. Hun har en evne til å spille klassisk drama levende og varmt uten å ha noe tyngende over seg. Mot henne står Elizabeth-skikkelsen på en svært overbevisende måte slik den er framstilt av Gisken Armand.
Det er først og fremst disse to som bærer denne forestillingen. De har et spill som løfter forestillingen og gir den luft. Deres prestasjoner er imponerende.
Det er ikke lett å si det samme om alle deres medspillere. Før pause blir det noe stivt og tvunget over spillet. Av og til faller noen av de unge adelsmennene også over i unødvendig posering og stillestående spill. Det blir noe langt og uforløst over første akt.
Dette forandrer seg etter pause. Her kommer det luft og bevegelse inn i spillet. For en stor del kan også dette skyldes Tine Schwabs dekorasjoner som fungerer seg på en slik måte at handlingen får større dimensjoner. I noen tilfelle fungerer de fint som kuilisser til et middelalderspill, her er renker og intriger, folk smetter ut og inn, det hviskes og legges konspirasjoner og med en slik sceneløsning får vi den riktige følelsen av det.
Derimot er ikke bruken av lyd noe særlig gjennomtenkt. Her svikter det grovt. Hovedfeilen er at man starter det hele med et noe nær prustende lokomotiv som vi straks assosierer med det gamle damplok’et som i sin tid traffikerte railen til Skotland. Men verre blir det. I stedet for å la ordene tale og handlingen stå for det det er, må det dynges på med lydeffekter som egentlig blir mer irriterende enn av det gode.
Slikt skjemmer forestillingen. Det virker som om instruktøren som ellers fortjener mye ros, ikke stoler på publikum og må ty til slike effekter for å understreke effektene. Rent ut galt blir det mot slutten der rene discolyder overtar, med bassdrønn som irriterer øregangene. Dessuten blir det tydelig nok understreket at lyd til en teaterforestilling ikke er det samme som lyd til et rockeshow. Vi får oss til å undres over hvor mye mer virkningsfullt en enkel skalmeje eller en lutt hadde vært i stedet – hvis en først skal ha noe lyd.
Dette sagt fordi det er så mye bra i denne forestillingen. De to kvinnelige hovedpersonene hadde ikke fortjent dette. De gjør to sterke roller som brennemerker oss og får denne forestillingen til å leve lang tid etterpå.
