Verdenspremiere Det Norske Teatret Scene 2 – 27.1.2012.
Lothar-Günther Buchheim dramatisert av Kjetil Bang-Hansen: Das Boot.
Audun Sandem, Lasse Kolsrud, Per Schaanning, Kyrre Haugen Sydness, Pål Christian Eggen, Jon Bleiklie Devik, Gard Skagestad, Niklas Gundersen, Nils Golberg Mulvik, Ellen Dorrit Petersen. Regi: Kjetil Bang-Hansen.
Vi skal ikke legge skjul på at vi var fulle av skepsis da vi hørte om de planene Det Norske Teateret hadde for å dramatisere suksess-boka Das Boot fra 1981. Denne boka, siden filmen og TV-serien, feiret for noen år siden store suksesser, særlig i Tyskland. Går det i det hele tatt an å overføre en atmosfære av en ubåt innvendig dykkende i vann til en teaterscene?
Javisst går det an. Faktisk drar denne oppsetningen nytte av en teaterscenes fordeler: vi kommer tettere inn på handlingen og dramaet. For den som i første rekke fortjener blomster for denne oppsetningen er scenograf John-Christian Alsaker. Han har på genialt vis maktet å skape en ubåt som dykker ned i det mørke og stille havet, boblende og susende, ikke minst knakende i skroget, i de øyeblikk den bryter overflaten så levende og virkelig at vi som sitter og ser på nesten blir våte på beina.
Dette har han fått til ved bruk av levende film og projeksjoner. U-båten er gjennomskåret på tvers og ved at de levende bildene på skjermen bak sees gjennom ubåt-skroget dras vi direkte med. Vi er med på dykket, ned i havet og opp igjen. Dette er effektivt og flott gjort og i og med at teater oppleves tredimensjonalt i motsetning til film og TV får vi en ekstra sterk opplevelse.
Sterkest i dramaet ytre sett er selvfølgelig øyeblikkene hvor ubåten blir angrepet med synkeminer. Her opplever vi krigshelvettet på det absolutt mest ekstreme, hvordan man i fullstendig taushet må høre på tikkende sonar og synkende gjenstander før det hele eksploderer og danner trykkbølger som ryster det lille fartøyet. Jeg kunne til å begynne med ha forventet at scenen var bygget slik at ubåten krenget. Men med det visuelle fortrinnet Alsaker har utstyrt oppsetningen med, blir effekten like sterk, om ikke sterkere.
Ros må gies til instruktøren Kjetil Bang-Hansen som har maktet å omskape boka til et fortettet drama på scenen. Det måtte en mer enn erfaren teatermann til for å ro dette prosjektet i land, og det har lyktes overmåte – ved god hjelp av en scenograf.
Dramaet skal først og fremst skildre den enorme menneskelige belastningen det er å være innesperret i et stålmonster dypt nede i blåmyra, hvordan denne trange virkeligheten utløser frustrasjoner, redsel og galskap. Men også de mest overspente reaksjonene fra mannskapet. Dette er det vibrerende tankekorset i stykket.
Scenerommet er ikke stort. Det er tre trange lugarer i den delen av ubåten gjennomskåret på tvers som det er plass til på en scene. Det viktigste er kommandorommet, men også i de trange lugarene trykkes vi tett inn på personene og dermed handlingen. Det stinker av dårlig luft, diesel og menneskekropper
Vi likte også den rollen som forestillingens ‘rekvisitør’ Ellen Dorrit Petersen hadde. Hun innleder og avslutter forestillingen med ord som fører tankene hen til krigens totale meningsløshet, blant annet til den allierte bombingen av tyske skip på havna i Bergen. Dermed kommer vi nærmere oss selv og vår egen virkelighet og historie.
Das Boot bygger på krigsjournalisten Lothar Günther Buchheims opplevelser som krigskorrenspondent på U96 ute i Atlanterhavet noen måneder i 1941. Journalisten spiller rollen som den kommenterende og reflekterende i dette dramaet. Det er med andre ord ekte opplevelser som danner grunnlaget.
Ubåtkrigen var et helvette. Det var bare en fjerdedel av de som var påmønstret tyske ubåter under den annen verdenskrig som overlevde. Motsatt var også tapene for de skipene som ble torpedert av handelsskipene store, noe vår egen historie kan fortelle om. I den avsluttende scenen møtes disse to verdenene, de andre og oss. Journalisten sitter oppe i kommandobrønnen og filosoferer over dette. Her kunne vi ha ønsket at forestillingen hadde ytterligere slakket av på tempoet for ordene nådde ikke helt inn til og sank ned i oss på den måten vi skulle ha ønsket.
Dette er også det eneste vi mener vi kan trekke for i denne forestillingen, det blir for anmasende, heseblesende og hektisk under de mest dramatiske scenene. De medvirkende brøler og skriker, kommandoordene flyr på kryss og tvers og dette skaper et kaos hvor vi egentlig bare oppfatter et kaos og intet annet.
Dessuten: kommandoordene. Skal ikke de bekreftes ned til siste ledd?
Men dette er plukk. For helheten står fast. Dette er et drama som gjør inntrykk og som understreker nok en gang hvor djevelsk og uvirkelig all krig er, uansett hvilken hensikt og motiv man måtte ha.
Det kom oss ikke forbi at det var et noe uvanlig publikum på Scene 2 i går. At en viss del av publikum ikke snakket norsk var tydelig å merke. Men slik skal det jo være når Det Norske Teatret inviterer til en verdenspremiere!
Hatten av for Kjetil Bang-Hansen og John-Christian Alsaker. Dette er en av sesongens store teateropplevelser.
