Premiere Det Norske Teatret 19.2.2005
Ibsen: Peer Gynt
en samarbeidsproduksjon mellom Det Norske Teatret, Den Nationale Scene Bergen, Festspillene i Bergen og Hundreårsmarkeringen-Norge 2005
1. Peer – Henrik Rafaelsen, 2. Peer – Endre Hellestveit, 3. Peer – Sverre Bentzen, Kjersti Sandal, Wenche Elena Medbøe, Harald Heide-Steen jr., Stig Amdam, Jon Bleiklie Devik, Morten Espeland, Torgeir Fonnlid, Paul-Ottar Haga, Ragnhild Hiorthøy, Jon Ketil Johnsen, Gjertrud Jynge, Ingrid Jørgensen, Espen Løvås, Bernhard Ramstad, Rhine Skaanes, Kirsti Stubø, Tore Chr. Sævold, Frode Winther
regi: Robert Wilson, originalmusikk: Michael Galasso
Peer Gynt i Robert Wilsons utgave er en stor forestilling. Den er flott på mange vis, spesielt hvordan han har tilført bevegelsene i oppsetningen, nesten koreografisk er denne versjonen av Peer Gynt. Det er Peer Gynt på en slik måte vi aldri har opplevd på en norsk scene. Her er det totalteater, scenografi koblet med instruksjon, musikk, lys, kostymer og masker vevet inn. Det er en helhet over denne forestillingen som gjør den mer enn imponerende.
Men forestillingen er lang og den utsøkte stiliseringen gjør at den ikke alltid fanger interessen like sterkt. Selv om det er kuttet noe hist og her tar den med mange scener som sjelden vises når Peer Gynt spilles. Eksempelvis med apekattene i Egypt, her kom apen bokstavelig talt dalende ned fra loftet. Barskt gjort!
Det visuelle er en nytelse. Robert Wilson gjør bruk av enkle elementer, store flater og lysbelagte loftstrekk. I noen scener er det overveldende, som i pyramidene, mens det andre ganger kan bli noe vel banalt, som leketøysbåten som ‘går ned’ på horisonteppet.
Der Robert Wilson og hans folk har hatt tid til å gjøre noe med forestillingen er den blitt praktfull og storslått. De har gitt oss en Peer Gynt som noe helt nytt. Teksten spiller mindre rolle, her der det vært det visuelle og koreografiske som står i forgrunnen. Jeg må også framheve originalmusikken – lydbildet – til Michael Galasso. Delvis spilt inn i Tasjkent, Istanbul og i teatrets eget lydstudio her i Oslo lager den en bakgrunn som kan peke mot det orientalske og eksotiske.
Men bare tilsynelatende. For det er deilig å slippe Griegs buldrende ‘kumøkk’ – Edvards eget uttrykk – av scenebråk i scenen med Dovregubben. I stedet dras vi over i en helt annen verden. Og bli ikke forundret over at Dovregubben plutselig begynner å rappe. Eller den måten som Galasso har løst Solveig sang på. Fra et grunnriff som de fleste burde kjenne, Pachelbels Canon, lar han Solveig – Kjersti Sandal – bevege seg i sin ‘Jeg vil vente på deg…’ som en slags sanglig improvisatør. Jeg fikk i første rekke en assosiasjon til barokkmusikk fra tre hundre år tilbake. Også den gang som i dagens jazz besto musikkens mesterskap av improvisasjon ut fra et grunnriff. Var det dette som var tilsiktet så var det et mesterverk.
Maskene, bevegelsene og kostymene i de fire første aktene tar oss med til en stilisert stumfilmverden, Valentino og hans verden. Forestillingen er en visuell og koreografisk nytelse.
De to første Peer’ene, Henrik Rafaelsen og Endre Hellestveit viser flott kroppsbeherskelse. Særlig førstnevnte må nevnes. Han har bakgrunn fra svenske scener og har tidligere vært med på prosjekter med Robert Wilson. Men alle skuespillerne i denne samarbeidsproduksjonen mellom Det Norske Teatret og Den Nationale Scene i Bergen må berømmes for sin bevegelighet og sin vilje til å stille opp og gjøre teater på en helt ny måte.
Det er nyttesløst å trekke fram enkeltprestasjoner for over hele linjen er det stort spill og flotte prestasjoner.
Mikrofonbruken kunne virke forstyrrende til å begynne med. Men ganske fort så vi hvordan Robert Wilson gjennom dette tillot skuespillerne atskillig mer enn bare å konsentrere seg om teksten. De kunne snakke lavt, nesten hviske, og like fullt bar det ut i salen. Men det hadde også sine svakheter. Særlig for de tilfellene hvor sceneplasseringen ikke kunne stemme med høyttalerne. For de som satt på de første radene måtte dette i en så bevegelig forestilling som denne være et helvette.
Men Jon Fosses oversettelse av Ibsen til nynorsk ble skadelidende. Når skuespillerne ikke behøvde å ta så mye hensyn til teksten, ble den underordnet i en slik grad at mye av oversetterens sikkert mange nyanser falt bort. Men dette blir for biting å regne. Peer Gynt er i denne versjonen først og fremst en bevegelig og stilisert praktfull forestilling.
Men forestillingen er ikke helt ferdig. Det er helt tydelig at Robert Wilson og hans team ikke helt har maktet å gjøre det de skulle. Dette rammer de to siste aktene. De to timene etter pause, særlig aller siste del, blir underlig oppstykket i forhold til hva vi opplevde før pause.
Vi forstår gjerne at teamet har trengt tid til å omstille amerikansk effektivitet og tysk grundighet til norske ‘sosialdemokratiske’ teatertradisjoner. For i Robert Wilsons team er det tyskere, svensker og franskmenn. Et titalls personer har fulgt med ham på denne oppsetningen.
Noe skuffende blir det å oppleve at det store grepet Robert Wilson har hatt før pause, delvis faller sammen helt mot slutten av forestillingen. Særlig er det Robert Wilson som scenograf og iscenesetter som ikke har jobbet godt nok med seg selv. Mot slutten av forestillingen blir skiftene lange og tar mye tid – i stummende mørke. Slikt burde være unødvendig når forestillingen har samme scenograf og instruktør.
Dette er synd for på andre måter synes jeg forestillingen beveger seg mot et høydepunkt etter pause. For meg var det Sverre Bentzens inntreden som den ‘gamle’ Peer som ga forestillingen ro og tyngde. Fra det øyeblikk han inntok scenen i rollen som Peer satt forestillingen. Han hadde en tilstedeværelse som ga den et stort løft.
En stor Peer Gynt som tross sine svakheter må oppleves.
